Vertsfamilie – et unikt møte med en ny kultur

Når vi reiser som turister får vi gjerne se kulturen og lokalbefolkningen fra utsiden. Å reise og oppleve andre steder har mange goder. Det utfordrer og utvikler oss som personer og åpner øynene våre for nye kulturer og mennesker. Vi besøker plasser i hele verden og ser severdigheter og har spennende møter med lokalbefolkningen, men hvor godt kjent med landet og stedet blir du egentlig?

Ved å bo på fine hoteller og spise på gode restauranter får man en smak av stedene man besøker, men hva med å virkelig bli kjent med menneskene som bor der du er og se hvordan de lever?

Å bo hos vertsfamilie er virkelig en opplevelse for livet. Det byr på glede, nysgjerrighet, frustrasjon, omsorg, latter og læring. Ved å bo hos vertsfamilie får du oppleve og ta del i det vanlige livet de fleste menneskene i vertslandet lever. I Ghana får du for eksempel være med å lage lokal mat, vaske klærne for hånd, og bli med på alle opp- og nedturer familien opplever. Ved å sitte rundt middagsbordet og spise maten man har laget sammen får man en helt unik mulighet til å bli kjent med hverandre. Du får høre om livene deres og hva de har vært gjennom. Hvor de finner glede i hverdagen og hva som er utfordrende. Det er også en flott mulighet til å praktisere det lokale språket. I Latin-Amerika får du for eksempel mulighet til å bruke spansken du lærte på skolen og er du der lenge nok drar du kanskje hjem med en lokal dialekt.

Vi har mange frivillige og praksisstudenter som velger å bo hos vertsfamilie. En av våre tidligere frivillige, Ferdinand, bodde hos en lokal familie i Ghana i 2013. Han dro nylig tilbake til Ghana for å besøke vertsfamilien sammen med kjæresten sin. Under kan du se oppdatering fra besøket hans.

«Mitt første inntrykk, etter å ha kjørt fra flyplassen til hostellet, var at det hadde forandret seg ganske mye i retning av mindre kaos. Etter å ha vært en uke, tror jeg at jeg trekker det tilbake og sier at det var mye av det samme som for seks år siden: sjarmerende, imøtekommende, kaotisk, frustrerende og fargerikt! Jeg tror den splitter nye flyplassen og den rolige formiddagstrafikken spilte meg et puss.

Kjæresten min likte Ghana veldig godt, og reiser gjerne tilbake! Hun fikk mange genuine opplevelser – mange av dem i en trotro eller på en buss, med både misjonærer og hundrevis av kilo med frukt som ble trykket inn der det (ikke) var plass. Hun fikk seg også en SKIKKELIG lokal spiseopplevelse da vi hadde fufu i en bakgate bak en trotro-stasjon, der sanitærforholdene var ikke-eksisterende. Sånt blir det gode historier av (og mirakuløst nok ingen dårlig mage)! Det viktigste for både henne og meg var nok likevel at hun selv fikk oppleve det, og ikke bare høre mine historier. Enkelte ting må oppleves for at man skal forstå, som du selv vet.

Møtet med rektoren, Emanuel, var ganske pussig. Jeg møtte ham ved en tilfeldighet utenfor kirken Auntie sogner til, da vi gikk forbi, og vi kjente igjen hverandre umiddelbart begge to! Jeg er mest imponert over ham, for jeg lignet ikke mye på slik jeg så ut i 2013!»