Reisebrev fra Sigrid på barnehjem i Ghana

Alt i alt har jeg hatt en fantastisk reise som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg dro uten anelse om hva som ville møte meg, og kom tilbake med masse erfaringer og flotte opplevelser. Jeg er glad for at jeg gjorde det nå, til tross for den unge alderen min. Jeg har opplevd en helt ny kultur, jeg har blitt mer selvstendig, kanskje litt tøffere, og jeg har fått utrolig mange minner for livet.

Det var med glede, men også nervøsitet og spenning jeg gikk på flyet på Gardemoen. Jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle forvente. Det var litt problemer med flyturen ned, et forsinket fly gjorde at jeg måtte mellomlande flere steder i Afrika og oppholde meg på disse flyplassene midt på natta. Som den uerfarne reiseren jeg er, synes jeg det var litt skummelt. Heldigvis fikk jeg god oppfølging fra både Atlantis og samarbeidspartnerne der nede.

Jeg reiste i ett og et halvt døgn før jeg endelig kom fram til Ghana. Følelsen av å endelig gå ut fra flyplassen i Accra var helt fantastisk. Der møtte jeg Tina, som er eieren av barnehjemmet. En stor afrikansk dame som møtte meg med en lang og varm klem. Og i en falleferdig bil som aldri i verden hadde passert en norsk EU-kontroll ble jeg kjørt hjem til Tina, hvor jeg skulle være et døgn. Jeg gjennomgikk et «oppstarts-kurs» og jeg ble kjent med to andre frivillige. En av dem, Cristopher, en tretti år gammel mann fra Sverige skulle til samme sted som meg. Og så, en solfylt onsdag i begynnelsen av juli, på røde støvete veier, fulle av geiter og kvinner som bar helt umulig store ting på hodet, reiste vi videre til barnehjemmet. Da jeg ankom var bare de minste barna der. Jeg ble overveldet da de klatret opp og ville kose med meg, som om de kjente meg fra før.

Det var også to andre svenske frivillige på barnehjemmet. Cecilia og Jesper som viste meg og Cristopher rundt og tok meg med til rommet der jeg skulle bo. De 2 fast ansatte afrikanske kvinnene, «mamaene», var overstrømmende og vennlige, men ofte med en direkthet som bare afrikanere kan ha. Dagene var fast organisert for barna, med tidlig vekking, måltider og skolegang. Men som frivillig ble det ellers mye opp til oss selv hvordan vi skulle bidra. Vi fant på aktiviteter og gjøremål, koste med barna, hjalp til å pusse tenner, lekser, lekte, trøstet og lo. Til tider kunne det også føles som at vi var sykepleiere. Ungene hadde en tendens til å falle å slå seg hele tiden. Derfor måtte vi fram med førstehjelpskrinet tre ganger daglig for å plastre og lappe. I tillegg gikk det en sårsykdom på barnehjemmet som gjorde at sår ikke ville gro. Vi prøvde å sette på plaster og helle medisin i sårene, men på grunn av den dårlige kvaliteten på plastrene falt de av etter kort tid. Og salvene vi brukte, gud vet hvor de kom fra, virket som om de hadde mest symbolsk effekt. Generelt vil jeg anbefale andre frivillige å ta med en reisebeholdning ordentlige legemidler. Det er virkelig noe de trenger der nede. Med all respekt for Afrikansk kultur opplevde jeg det ganske håpløst å stå overfor så mange sår og egentlig enkle medisinske problemer, utrustet med Ghanesisk «svadasalve» og kjerringråd.

Forholdet mitt til barna var veldig bra, men på enkelte punkter støtte jeg på problemer. Ofte var det de som ikke ville ha oppmerksomhet som egentlig hadde størst behov for det. Det var derfor vanskelig å posisjonere ut like mye oppmerksomhet til alle. En annen ting var at jeg som 16åring var jevngammel med de eldste barna på barnehjemmet, og da var det litt vanskelig å ta en «voksenrolle». Jeg prøvde derfor heller å bli en slags venn for disse, noe som var vanskelig nok, kvinne og hvit, og bare på «gjennomreise» i livene deres.

Til tross for at disse forskjellene hadde jeg null anelse om hvor tett på man kan komme 45 barn i løpet av en måned! Det høres helt rart ut, men det forholdet man etablerer til barna er helt fantastisk. Det vil si, man må alltid ha i bakhodet at barna er vant til å ha frivillige der, som kommer og går. Så det var nok på mange måter mye tristere for meg å dra fra dem, enn de synes det var at jeg dro fra dem. Det kan man jo synes er litt dumt, man liker jo å tenke på seg selv som noe spesielt, men barna der ser frivillige komme og gå. Jeg tror det derfor er viktig at man ikke drar ned dit med overdreven tro på egen betydning. Man «redder ikke verden» ved å jobbe noen uker i Afrika, men det er en opplevelse for livet, som forhåpentligvis har kommet andre litt til gode også.

Jeg og de andre frivillige dro på flere reiser under oppholdet og slik fikk vi derfor også levet livet som turister fullt ut. Vi dro blant annet til Cape Coast og gikk på hengebroer i et fredet naturområde. Generelt følte jeg meg hele tiden trygg når  jeg gikk i gatene og jeg var aldri redd. Selv om vi fikk beskjed om å ikke ferdes alene, var det helt trygt for meg å dra rundt i de forskjellige byene i nærområdet. Skulle jeg støte på problemer kunne jeg alltids spørre mennesker rundt meg. Folk var hjelpsomme. Noen ganger kunne det nesten føles litt ubehagelig når alle ville hjelpe. Fordi jeg var hvit fikk jeg mye oppmerksomhet og folk var unormalt høflige og snille. Jeg synes det var litt ekkelt med denne oppmerksomheten og ville egentlig blende inn sånn som alle andre. Det var altså litt vanskelig å leve som en Ghaneser når det hele tiden ble ropt at du var utlending.

Jeg skal være såpass ærlig å innrømme at mye ved den ghanesiske kulturen også har provosert meg. Til tross for at det er deler ved den jeg absolutt elsker, var det også mange ting som gikk meg på nervene. Noe som spesielt gjorde meg irritert var kvinnesynet, det å være jente der nede er veldig annerledes enn her. Og det fikk jeg oppleve til tider. Faktisk var det en del litt ubehagelige hendelser på barnehjemmet med de eldste barna, men igjen kanskje som en følge av at jeg var så ung. En annen ting som var krevende var at barna ofte ble slått av av mamaene på barnehjemmet, og fikk juling på skolen også. Dette var veldig vanskelig å forholde seg til, og med all respekt for andre kulturer mener jeg at vi har kommet lenger her. Både i kvinnesynet og i forståelsen av barn. Derfor ble jeg virkelig satt på prøve når jeg måtte akseptere at det var annerledes. Heldigvis, tror jeg det ligger en lærdom i dette også, ikke minst har det gitt meg inspirasjon for å være enda mer bevisst disse tingene her hjemme.

Alt i alt har jeg hatt en fantastisk reise som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg dro uten anelse om hva som ville møte meg, og kom tilbake med masse erfaringer og flotte opplevelser. Jeg er glad for at jeg gjorde det nå, til tross for den unge alderen min. Jeg har opplevd en helt ny kultur, jeg har blitt mer selvstendig, kanskje litt tøffere, og jeg har fått utrolig mange minner for livet. Det vil jeg takke Atlantis for!