Reisebrev fra paradiset Perhentian

Malaysia er et land som byr på et mylder av eksotiske smaker, lyder og dufter. Ut ifra fortellingene og bilder fra tidligere frivillige forventet jeg å komme til paradis – og jeg vil tørre å påstå at det var akkurat det jeg gjorde.

Fra tid til annen reiser rådgiverne i Atlantis Utveksling på prosjektbesøk for å følge opp prosjektene vi tilbyr til frivillige. Denne gangen var det min tur og destinasjonen var Malaysia og Perhentian-øyene. Reiseveien kan kanskje høres litt kronglete ut, men den skulle vise seg og ikke være så aller verst. Fra Kuala Lumpur er det en drøy times flytid til byen Kota Bharu, som utgjør startpunktet på reisen til øyene.

Taxituren fra Kota Bharu flyplass ga en smakebit på hva jeg hadde i vente. Til lyden av en upbeat sang med frasen «salam alaikum» på repeat, kjørte jeg forbi grønne palmetrær og fargerike landsbyer. Destinasjonen var den lille havnebyen Kuala Besut på østkysten av Malaysia. Byen består ikke av så veldig mye mer enn noen lokale restauranter, en busstasjon og noen ganske så shabby hoteller og gjestehus. Fordelen er at det er lett å finne frem i byen, ulempen er at standarden er enkel og valgmulighetene få. Men overnatte må man hvis man ikke rekker siste båten over til øyene. Min natt på Samudera Hotell var varm, og med uhyggelig besøk av kakerlakker. Mitt beste tips er å ta med myggnetting og sovemaske, sånn at du faktisk får sove, selv med lyset på.

Vår lokale partner i Malaysia samarbeider med en båtoperatør som heter «Save Park Holidays». Gåturen fra hotellet til båtoperatøren tar ikke mer enn et par minutter, og når du først har kommet deg dit finnes det ingen mulighet for å surre deg bort. Du blir nemlig fulgt til hurtigbåten som skal ta deg med over til Perhentian-øyene. Den drøye timen på båten er en hoppende og luftig affære med uslåelig vakre omgivelser. Det kribler virkelig i magen når det turkise vannet og det frodige landskapet begynner å komme til syne. Det er ikke så lett å skjønne hvor man skal av, og det er ikke så lett å spørre båtmannskapet med dårlige engelskferdigheter heller, men alle nervene forsvinner når du blir møtt på bryggen av en smilende malayer som har ventet på akkurat deg.

Som frivillig bor du i ett av de to frivillighusene på Perhentian Kecil, og det er gjerne hit du blir tatt med aller først. På planen står orientering, og det er mye informasjon som skal deles. Sammen med to frivillige fra Storbritannia fikk jeg omvisning i den lille fiskerlandsbyen, og en innføring i prosjektet og de ulike arbeidsoppgavene. Fordi mange av oppgavene på øyene foregår i vann er såkalt «water confidence» en del av orienteringen. Selve øvelsen går ut på å snorkle i vann, samt å øve på å bruke livbøye. Hensikten er å teste egne svømmeferdigheter og trygghetsfølelse i havet.

Så til prosjektene. Som programrådgiver var min oppgave å besøke alle prosjektene for å undersøke at alt går bra for seg og er slik som vi forespeiler våre frivillige. Som frivillig vil du som oftest fokusere din innsats på ett prosjekt, og da få dypere kjennskap til nettopp dette. Det er tre prosjekter å velge mellom på øyene: Natur- og miljøvernprosjekt, dykkeprosjekt og skilpaddeprosjekt. Førstnevnte retter seg mot de lokale i fiskerlandsbyen, mens de to andre prosjektene fokuserer på det marine livet på øyene. Alle prosjektene har et gjennomgående fokus på miljøbevaring, og jobber for å gjøre lokalbefolkningen og turister bevisst på den ødeleggende effektene forsøpling har på det marine livet på øyene.

Prosjektene passer for alle som liker sol, strand og ikke minst bading, men spesielt for de som er opptatt av et plastfritt hav og rene strender. Søppel er nemlig noe som dukker opp over alt på øyene, og det er hjerteskjærende å se plastflasker og sugerør som flyter opp av det ellers krystallklare og turkise vannet. Jeg kan love deg, at dersom du reiser hit, vil du tenke deg om to ganger neste gang du bruker sugerør i brusen din eller pakker inn lunsjen i plast. Det mest slående på Perhentian-øyene er nemlig naturen, og du kommer til å ville jobbe for å bevare den.

Hilsen Line, programrådgiver for Afrika og Asia