Katja på Tina’s Care i Ghana

Jeg er på vei hjem og tårene triller etter å ha sagt ha det til de fineste barna jeg noen gang har møtt. Denne måneden i Ghana har vært noe av det mest givende og unike opplevelsen jeg har hatt i livet.

Da jeg ankom Accra for en måned siden ble jeg hentet på flyplassen og kjørt hjem til Tina, koordinatoren i Ghana. Kjøreturen var lang og varm, det var litt av et kultursjokk å kjøre langs de mest humpende, sandete veiene i den varme, klamme luften. Men jeg var så fascinert av å se alle kvinnene med babyene på ryggen og alt av varer stablet på hode.

Jente med barn GhanaDa jeg endelig ankom Tina’s hus hvor jeg skulle oppholde meg under introduksjonskurset fikk jeg straks beskjed om at jeg skulle til et annet barnehjem og ikke bo hos vertsfamilie, noe jeg spesifikt hadde etterspurt. Ettersom det barnehjemmet jeg skulle på plutselig hadde blitt fullt med andre frivillige. Jeg ble først litt irritert på at denne beskjeden ikke kunne blitt formidlet før jeg kom frem, men man er i Ghana og da lærer man seg at ting ofte ikke blir slik som de sier. Uansett, jeg kunne ikke gjøre noe med det og bestemte meg for å gå inn med et åpent sinn. Introduksjonskurset hadde jeg alene i to dager noe som også ikke var helt som forventet. Så jeg var egentlig mest glad for å bli ferdig med det og endelig komme meg til barna!

Dagen var kommet da jeg endelig skulle dra til barnehjemmet. Etter ca. 10 stopp på veien (ikke vet jeg hva vi stoppet for alle gangene, folk stopper for å fikse/kjøpe alt mulig på veiene her) kom vi ENDELIG frem til barnehjemmet! Jeg ble møtt av masse barn hoppende på meg, jeg ble nesten litt sjenert og overveldet av oppmerksomheten. De rev i håret, flettet håret, ropte, pekte, stirret og klemte meg så mye at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. De var så fascinerte av mitt lange hår, mine føflekker, blodårer og tatoveringer. De tok og skrapet på alt de fant fascinerende. Jeg fikk også spørsmålet om jeg var født med piercing i navlen. Haha, så søte! Jeg var bare fascinert over denne opplevelsen som jeg aldri har vært i nærheten av. Jeg hadde lest masse blogger og reisebrev før jeg kom til Ghana, men under oppholdet mitt forsto jeg mer av det folk faktisk hadde skrevet om. Det er så unikt så man forstår det ikke helt før man faktisk opplever det selv. Slik som at man har hørt at folk kaller oss hvite “obroni“ som betyr hvit. Overalt hvor man gikk i landsbyene ropte barn og voksne “obroni“, etterhvert ble jeg så vant til det at man responderte som at det skulle være mitt navn. Ganske komisk. Og hvis barna så en annen hvit person sa de “look your sister“. De tror nemlig at alle hvite kjenner hverandre.

Ghana har også testet min tålmodighet maksimalt. Spesielt fremkomstmiddelet “tro tro“, det er en slags van som kjører landet rundt og det er det man bruker for å komme seg overalt. Disse fungerer ofte bra ettersom de går hele dagen, overalt. Men, når man skal på lengre turer er man avhengig av at disse er helt fulle før de kjører og det kan ta flere timer. Vi ble sittende en gang i nesten 3 timer, inne i en tro tro uten rom å røre på seg, svette skinnseter, minimalt med luft, varme, og svette stinkende ghaneser rundt deg. En unik opplevelse som jeg ikke kommer til å savne. Skal nok aldri klage på transport og veier i Norge lengre.

Barn på barnehjem i Ghana

Tilbake til barnehjemmet, det er jo barna jeg kom hit for, og min opplevelse på barnehjemmet var helt fantastisk. Jeg kunne ikke fått noen finere barn, mammaer og barnehjem. Jeg er så takknemlig for denne muligheten. Jeg har aldri sett mer positive, lekne, smilende, hjelpsomme barn enn disse barna. Når jeg skulle vaske klær kom barna bort “please do it after school, so I can wash it“, de kranglet om å vaske klærne mine. Barna elsker å hjelpe til og gjør det med glede. En dag satte vi i gang søppelplukking på gårdsplassen og barna syns det var så gøy å hjelpe til. Mammaene på barnehjemmet er også helt fantastiske, det å dedikere livet sitt til barnehjemmet står det stor respekt av. Vi fikk også smake det meste av lokal mat, og jeg lærte meg også å lage noe ghanesisk matretter.

Til tross for bytte av barnehjem var jeg veldig heldig med plasseringen min ettersom Tina’s barnehjem passet meg perfekt. Barnehjemmet er drevet av to svenske damer som bor i Ghana og som derfor har en fantastisk oppfølging av barna og barnehjemmet. Vi frivillige har et eget lite hus ved siden av huset til barna, vi har egen dusj og do noe som var veldig luksus i motsetning til andre historier jeg hørte. I tillegg så jeg aldri barna bli slått i løpet av min måneds opphold. Noe jeg hadde forberedt meg på å se. Barna sa derimot at de ble slått i skolen når vi ikke var der. Det er 35 barn på barnehjemmet i alderen 3-17 år, så det er stor variasjon. Det var spennende å lære å kjenne så mange barn i ulik alder og faser av livet. Det å bo på barnehjemmet var det beste, vi var jo rundt barna døgnet rundt, og det var herlig å alltid kunne være der for dem. De store barna gikk på en skole en time unna barnehjemmet, mens de minste gikk på skolen på barnehjemmet så her hjalp vi endel til. Ellers var vår viktigste oppgave å være der for barna, gi dem masse omsorg og kjærlighet, hjelpe til med lekser og vask når det trengtes. Ellers er barna veldig selvstendige og gjør det meste selv.

Vi fikk også tid til å reise litt rundt i Ghana for å oppleve mer av dette flotte landet og kulturen. Jeg reiste noe i hverdagene ettersom barna var på skolen da. Helgene var vi som regel alltid på barnehjemmet da alle barna var hjemme.

Hvorfor Ghana? Fordi det representerer det “ekte“ Afrika og her finnes det ikke mange turister noe som gjør opplevelsen enda mer unik. Jeg har reist til 43 land men Ghana er noe av de mest spesielle ettersom det ikke er veldig turistifisert og derfor er de ikke like påvirket av turisme osv. Jeg følte meg også trygg gjennom hele oppholdet. Ghana har så mange fine mennesker. Ha et åpent sinn og vær tålmodig. Vis respekt og vær åpen for å lære; det elsker de!

Mitt motto under denne turen var; Embrace the culture! Og det gjorde jeg til det fulleste, jeg lærte meg å lage ghanesisk mat, bære barn i tøy på ryggen, bære ting på hode, vaske klær og oppvask for hånd på ghanesisk vis, dance til hip life, fikk fletter i håret og skreddersydde afrikanske kjoler. Denne kulturen er unik og det handler om å by på seg selv og være åpen for å lære.

Ellers vil jeg bare takke Atlantis som gav meg muligheten til denne opplevelsen. Jeg vil også anbefale de som skal jobbe på barnehjem å bo på barnehjemmet da man får mye mer tid med barna og komme inn på dem. I tillegg har man jo “mammaene“ på barnehjemmet som passer på oss å lærer oss alt man ønsker å lære.

Vennlig hilsen Katja Vangsnes