Tina, Marianne og Maria på Filippinene

Les om de tre jentene og deres opplevelser på Filippinene.

«Ungene tar på håret mitt, huden, sier jeg er så hvit:- You’re so white, ma’am! – Ma’am, why is your hair so white? It’s so soft! – You’re very fat, ma’am. Når jeg skal gå løper de etter meg. Følger meg til veien der jeepneyen stopper. Holder opp en paraply så solen ikke skal steke meg levende. Gleder seg til i morgen.

Jeg kunne lære dem å klippe:) og det forslaget elsket dem. Så dag to hadde jeg første undervisningsdag. Og dere som er frisører kan jo bare tenke dere for en oppgave det er å lære bort alt det grunnleggende , praktisk og grunnleggende teoretisk. Hehe men gutta mine er så utrolige og så lærevillige så til nå har det ikke vært noe stress, de gutta er bare så skjønne , noen er faktisk helt ned i 12 års alderen og den elste er 24. De er så høflige, jeg har ikke opplevd lignende. De kaller meg Mam Tina , og når jeg kommer om morgenen sier alle good morning Mam Tina, og may i leave the room Mam, og behandler meg med så stor respekt og høflighet at jeg føler meg kongelig der. Men det er utrolig tungt å se hvor mishandlet de fleste er blitt, alle har arr, noen til og med over strupen.

Det er streng sikkerhet og de har ikke lov til og gjøre noe uten å spørre, livene deres er noe jeg aldri kan klare i det hele tatt tenke meg til, de står opp 3 om natta og starter med oppgavene sine , så er det morgenbønn, og når jeg kommer er det fullt program ut dagen. Jeg spurte guttene i dag om det var noe de virkelig følte de manglet på senteret, og en av guttene reiste seg og sa, dictionary Mam, en annen gutt sa slippes, og clothes. Så reiste en av mine gutter seg og sa computer Mam, fordi da kunne de lære seg hvordan den fungerte og da var det lettere å få seg jobb når de kom ut derifra. Deretter sa samme gutten at han satt pris på at jeg ville lære dem noe de kunne bruke til å få seg jobb, slik at de kunne forsørge seg selv og kanskje en dag også få et hus. Jeg fikk tårer i øynene når de fortalte meg hvor viktig det var for dem å kunne gjøre noe med livene sine senere , siden de ikke har noe annet å komme tilbake til. Jeg har ikke ord for hvor inspirerende og hvor flotte gutter de egentlig er, til tross for deres bakgrunn . De har spurt meg om jeg føler meg utrygg med dem, og om jeg synes de er slemme, men da sier jeg bare att dere er bedre enn noen andre gutter jeg har møtt og at alle kan gjøre feil. I dag klippet de hår for første gang og jeg er super imponert!! De er såååå flinke!»

Les om de tre jentenes opplevelser og hverdagsliv i Tacloban, Filippinene her.