Thea jobbet på dagsenter i Swaziland

Thea jobbet på dagsenter i Swaziland

I dette reisebrevet forteller Thea om prosjektet sitt, fritiden sin og hvordan det er å bo i Swaziland.

Jeg valgte å bli på Mahlanya hele oppholdet både fordi jeg liker meg der, og fordi vi har blitt fortalt at barna har godt av stabilitet. Jeg jobber på en slags førskole for sårbare barn. Det er for dem som ikke har råd til å gå på vanlig skole, og de kan for eksempel ha mistet foreldrene sine. Alle har et sted å bo, men de er veldig fattige og sliter med å skaffe nok mat. På Mahlanya får de to måltider mat per dag; frokost og lunsj.

Det er få barn på Mahlanya (rundt 25) og læreren der (Patience) er utrolig koselig. Hun er ikke lærer av yrke, men hun er god med barna og veldig velkommende. Barna er gode og minner meg overraskende mye om barn hjemme. De gjør så mye likt og bare hvordan de oppfører seg og lignende. Samtidig er det veldig absurd, for jeg vet at flere av disse smilende barna ikke har foreldre.

Om barna

Jeg vet at mange av dem har HIV, og at ikke alle som har det vet om det. Flere av barna er testet, og går derfor på medisiner som holder dem like friske som alle andre. Flere er likevel ikke testet og kan ha det. Fåtallet av gravide kvinner har testet seg opp i gjennom, men Patience (læreren) sa her om dagen at det blir/har blitt obligatorisk for gravide kvinner å sjekke seg nå. Vi vet også at alle ungene enten er foreldreløse (helt eller delvis) eller sårbare (vil si f.eks. at foreldrene ikke kan/vil forsørge dem). Så det er litt vanskelig noen ganger, men stort sett ser man forbi det og fokuserer kun på barn som leker.

Lære navn

Når jeg først kom til «skolen» tenkte jeg at det ikke kom på tale å lære navnene deres. Ikke bare er noen av dem så godt som umulig å uttale, men de er også vilt fremmede for meg. Jeg tenkte at jeg kom til å slite nok med å kjenne igjen de forskjellige ansiktene. Jeg ser jo at de er helt forskjellige, men likevel. Etter tre uker er det bare to av dem jeg ikke kan! Må innrømme at jeg er litt stolt av meg selv. De er også i alle aldre opp til skolealder.

På Mahlanya har vi barn fra tre til seks, men ved en av de andre hjemmene som Mahlanya er det spedbarn i følge noen av de andre frivillige. Dessuten har noen av de eldre Det blir litt merkelig/vanskelig å undervise barn med så forksjellige forutsetninger, men det fungerer. Vi prøver å lære dem alfabetet, tall, farger, former, dyr, frukter og noen andre enkle ord og begreper. Jeg har snakket med Patience og en av de andre frivillige som er her (en pensjonert lærer fra England) og vi er enige om å prøve å lære dem lydene til bokstavene i steden for bokstavenes navn, om du skjønner. Det hjelper de aller fleste barn når de begynner å lese. Jeg antar at det kommer til å være ekstremt vanskelig for dem, men vi må jo begynne ett sted. Vi håper at noen av de eldre får teken på det innen året er omme.

Swaziland er vakkert

Lidwala, hvor vi bor, var mye vakrere enn jeg forventet. Hele Swaziland er vakkert! En gigantisk veranda med en stor sittegruppe og tre større bord er hvor vi oppholder oss det mesteparten av tiden. Det er også et tv-rom. Kjøkkenet er slitent, utstyret til tider manglende, men det er absolutt funksjonelt og jeg trives. Det er tre doer som alle deler, og fire dusjer. Noen rom har privat do/dusj. Personalet ved Lidwala er trivelige og hjelpsomme. De vasker tøy for deg i maskin, men vi har opplevd at farger blandes og dermed fikk et par beige bukser noen fine rosa flekker (dette var i går). Dessuten blir det ikke like rent som det blir når jeg maskinvasker klær hjemme. Men det fungerer, og man kan også håndvaske tøy.

Lodgen ligger i en fjellskråning, og man kan gå opp til fjellet bak lodgen (Sheba’s Breast tror jeg). Det koster litt penger og man skal ikke gå alene. Det er omtrent en time én vei, og er visstnok helt fantastisk. Jeg gleder meg til å gjøre det selv. Kanskje allerede i morgen, vi får se.

Kino og internett

Internettet på Lidwala er et betal-per-megabyte system. Og jeg bruker vanligvis mye megabyte, så derfor har jeg sluttet å gjøre annet enn å sjekke mail på mobilen på Lidwala. Jeg har endt opp med å bruke mye mer penger enn jeg trodde jeg ville, bare som advarsel til andre som vil hit. Alt er billig, men vi kjøper stadig mat på butikken for å ha på Lidwala. Dessuten har partner noen kule ting man kan gjøre her nede. Zip-lining er en av dem, og koster omtrent 1000 rand/emalangeni. Jeg har blitt fortalt at det er en fantastisk opplevelse (av de andre som var der forrige helg) og planlegger å gjøre det selv med den neste gruppen som kommer i april. Med resten av den forrige gruppen som var her, har jeg spilt paintball. Og jeg har vært på kino her nede fem ganger, med planer om en sjette i aller nærmeste fremtid (denne helgen). Kinobilletter er omtrent 20 kr. På onsdager er de 10! Så det blir litt annerledes enn hjemme.

Trives godt

Ellers kan jeg opplyse at Swaziland er et veldig trivelig og fredlig land å være i. Jeg trives utrolig godt. Til tross for at menns holdning til kvinner her nede trenger en seriøs justering eller to. Det er mannsdominert her nede, men det er ikke verre enn at vi får endel frierier, en del oppmerksomhet og litt plystring. Jeg ville likevel kvidd meg for å gå steder helt alene.

Alt i alt er Swaziland en fantastisk opplevelse!

Hilsen Thea