Thea jobbet frivillig i 5 uker på Baphumelele

"Mitt opphold i Sør- Afrika er det mest lærerike jeg har opplevd så langt i livet. Det har vært veldig spennende å reise til andre siden av jorden, og se og oppleve så mye!"

Da jeg kom, var vi 5 norske frivillige i frivillighuset, og 3 tyske frivillige i et annet frivillighus. Frivillighuset vi bodde i var pusset opp av samarbeidspartneren til Atlantis. Det var en veldig fin leilighet, med kjøkken, stue, bad og soverom. Etter hvert ble vi bare to norske frivillige (pluss de tyske), og til slutt mot julaften, var jeg den eneste norske. Da flyttet jeg inn hos de tyske frivillige, og vi feiret julaften sammen, noe som var veldig koselig! Vi frivillige fungerte veldig bra sammen, og kommunikasjonen med barna og «mødrene», som bodde sammen med barna i «Clusterne», gikk veldig bra, til tross for at noen av dem ikke kunne så mye engelsk. Det resulterte i at vi måtte lære oss noen små ord på Xhosa, lokalspråket. F.eks. fargene, tallene, å si: Hei(entall/ flertall)/ ikke slå/ gi meg/ ikke spis det/ du må dele osv. Noe jeg synes var veldig gøy å lære meg! Morsomt å klare å kommunisere med dem, og forstå noe av det de sa, på deres lokalspråk!

Hverdagene våre bestod av å hjelpe barna og «mødrene», og finne på noe å gjøre sammen med barna. Vi begynte vanligvis dagene på Baby House, hvor de minste barna fra 0- til ca 3 år var. Da var det synging, frokost/ lunsj og litt leking ute.

På ettermiddagene var vi hos de større barna. Da var det for det meste lek, både hoppetau, tegning, puslespill, baking, leking i klatrestativene etc. Merket raskt at barna var veldig kreative selv, og bare det at vi var med på å leke sammen med dem satte de stor pris på og syntes var veldig gøy. Kan heller ikke legge skjul på at det var ganske morsomt for meg også, da de fant på så gøy å gjøre.

Det som ga mest inntrykk på meg må vel være det faktumet at det var så enkelt for oss frivillige å komme oss ut av slummen. En enkel kjøretur. Cape Town og Kayelitsha er to store kontraster, og fattigdom ble et daglig syn, og noe jeg fortsatt tenker på. At det var så enkelt for meg å dra ut av slummen, og så vanskelig for dem, ble noe som satt seg fast i tankene mine hver eneste dag. Det er fortsatt noe jeg går og tenker på.

De ulike historiene hos barna og hva som har skjedd med dem, har også påvirket meg. Å få se slummen med mine egne øyne, får meg til å sette ting i perspektiv. Det jeg trodde jeg hadde av problemer, såkalte «i-landsproblemer», kan ikke måles med hva folk i Kayelitsha må gjennom hver dag; skaffe mat, rent vann, rene klær, varme klær til vinteren etc. Hva ledelsen og de ansatte på Baphumelele må gjennom hver dag; hvordan få barnehjemmet til å gå rundt, hvordan holde kontroll på 100 barn, samtidig som de må se det enkelte individet og dets behov.

Det får meg til å tenke på hvor godt jeg faktisk har det, men samtidig får jeg dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi jeg ble født i Norge og har så mange muligheter, men i min hverdag tenker mer på mine i-landsproblem, enn jeg tenker på alle mulighetene jeg har. En dårlig tankegang jeg har så lyst til å legge fra meg, men som ikke vil gi slipp på grunn av alle de materialistiske påvirkningene, og prestasjonspåvirkningene som samfunnet i denne vestlige verden har utviklet. Fordelen med at nettopp jeg er født i Norge, er at jeg kan bruke mine ressurser til å hjelpe. Jeg har muligheten til å gjøre en liten forskjell, og kanskje en dag være del av noe større.

Oppholdet på Baphumelele ga meg så mye. Det var så godt å se at selv om barna ikke hadde så mye, og hadde opplevd ulike tragedier, så var de fortsatt like glade! Jeg håper en dag at jeg får muligheten til å reise tilbake, å se hvordan Baphumelele og barna har utviklet seg!