Sykepleiere på praksis i Cape Town

4 sykepleiere fra Bergen har hatt praksis på barnehjemmet Baphumelele i Cape Town. På fire uker klarte studentene å oppleve og utrette mye på barnehjemmet.

REISEBREV FRA CAPE TOWN, SØR-AFRIKA

Praksis i Sør-Afrika

Vi kjører fra byen mot slummen. Langs motorveien ser vi blikkhus i det fjerne, de står tett i tett i forskjellige farger. Vi svinger av hovedveien og foran oss står en ukjent verden. Klesvask henger til tørk mellom lyktestolper av tre, innsiden av blikkhusene er godt synlig for alle som vil se, små frisørsalonger finnes på alle gatehjørner og dyreinnvoller og sauehoder stekes på fortauene. Både barn og voksne spaserer gatelangs. Bilen stopper utenfor høye murer dekket med piggtråd. Hjemmet til hundre barn finnes her, trygt innenfor murene og gitteret. Dette stedet vil også være vårt hjem de neste fire ukene.

Praksis i Sør-AfrikaVi blir vist gjennom porten, og ledet til en gitterdør med hengelås. Bak døren går vi opp en bratt trapp, til nok en gitterdør. Her venter leiligheten vår.” Husk at dette er afrikansk standard, og ikke et fire-stjernes hotell”. Vi ble møtt av en relativt stor stue med sofastoler og spisebord, kjøkkenkrok med hvitevarer, bad med både toalett og dusj, og to koselige soverom. Dette var bedre enn vi hadde sett for oss! ”Vær forberedt på at strømmen kan gå, og så lenge dere ikke dusjer for lenge skal nok varmtvannstanken holde til dere alle fire”.
Første arbeidsdag. Vi går med nervøse skritt mot Green House, her foregår det administrative arbeidet. En travel administrerende leder venter oss, og etter en kort innføring blir vi kastet ut i arbeidet. De neste dagene er preget av kommunikasjonsproblemer og kulturforskjeller. De yngste barna snakker lite engelsk, og vi oppdager nå viktigheten av nonverbal kommunikasjon. Innestemme eksisterer ikke, og det er høyt under taket. ”Kjefter de på hverandre? Er de sinte?” Vi er usikre. En liten gutt får tilsnakk fra av en av sisiene. Et slag mot en liten hånd – gutten blir taus.

Etter endte skift vender vi tilbake til Ashanti Lodge, som ligger midt i Cape Town. Dette er stedet hvor vi bor på når vi har fri. Dagene i byen går med til diverse turistattraksjoner og dagene er travle. Vi ønsker å oppleve mest mulig på kort tid!
Etter at vi hadde jobbet noen dager og blitt bedre kjent med barna, lærte vi rutinene og det ble da lettere for oss å kommunisere, samt samhandle med barna. Vi fant også ut at vi kunne spørre barna som var flink til å snakke engelsk, om å oversette, dersom sisiene ikke var tilstede. Å lære grunnleggende ord på xhosa var også til god hjelp. En av utfordringene vi støtte på, var å få respekt av barna ved tilsnakk. Et eksempel er da vi skulle legge noen av de minste barna. Vi ga klar beskjed om at det var leggetid, men dette ville de ikke høre på. De responderte med å klarte inn og ut fra sengen, og kjeftet vi, lo de av oss.

Praksis i Sør-AfrikaEt av husene på barnehjemsområdet kalles Clemens House. Her er det barn fra 0-14 år som stort sett lider av HIV/AIDS, funksjonshemning og tuberkulose. Barna med funksjonshemming har behov for blant annet fysioterapi, riktig ernæring og tilstrekkelig stimuli tilpasset deres funksjon. Barna har ikke mulighet til å fysisk bevege seg tilstrekkelig, og dermed har de behov for passiv trening. Det virker som de ansatte ikke har nok kunnskap til å se behovet. Vi har sett det, og har brukt noe av tiden vår ved barnehjemmet til å utføre slike øvelser. To av barna har peg-sonde. Mangel på kunnskap og ressurser kommer også til syne i forbindelse med bruken av disse. Peg-sondene er ikke tilstrekkelig festet, de mangler propp, og administrering av maten er heller ikke heldig. Disse faktorene gir stor infeksjonsfare. I forhold til stimuli tilpasset deres behov, er det mye som burde vært annerledes. Stort sett ligger de i sengen, eller sitter oppreist i en stol. Utfordringene er store!

Flere av barna har hatt en tøff og vanskelig oppvekst, noe som synes ved at de henger etter både kognitivt og i skolesammenheng. Barn opp til 12 år har problemer med alfabetet og å skrive enkle engelske ord som ”girl” og ”boy.” Noen av barna kjente på presset fra lærerne under leksehøringen. Tårene trilte! Det var tungt for oss å se denne reaksjonen som kan skyldes lite tilrettelegging og konsentrasjonsproblemer hos barna. Hjemme i Norge er det slik at de som behøver ekstra hjelp, stort sett får dette, mens her er de 40 stykker i en klasse, noe som gjør det vanskelig med tilrettelagt læring.

Med donerte penger har vi fått muligheten til å kjøpe inn utstyr som har hjulpet oss til å stimulere barn i ulike aldersgrupper. Både hoppetau, puslespill og sandleker har blitt en stor slager. Vi har sett en gradvis utvikling både kognitivt og fysisk hos barna. Det var godt å kunne bidra der vi så behovet, men vi kjente også på frustrasjonen da vi så forbedringsbehov vi ikke hadde ressurser eller mulighet til å dekke. På fire uker er det vanskelig å få til varige endringer. Flere av barna har psykiske problemer og har derfor behov for oppfølging, omsorg og ytterlig stimuli. Dette er noe som er vanskelig for oss å sette i gang tiltak for, da vi trenger full støtte og hjelp av ledelsen og ansatte.

Praksis i Sør-AfrikaSkoene kjøpt med de donerte pengene blir sortert i ulike bunker. En skikkelse viser seg i døren, det er barnehjemmets administrerende leder. ”Jeg vet dere fra Europa ofte ikke er så religiøse, men det er vi her i Sør-Afrika. Vi her ved barnehjemmet har bedt til Gud om akkurat det dere har gitt oss. Jeg mener bokstavelig talt at dere er svaret på våre bønner”, sier hun med gråtkvalt stemme. Øynene er blanke, vi kjenner takknemligheten. Øyeblikket er stekt!

Oppholdet her nede i Cape Town og på barnehjemmet Baphumelele har vært helt fantastisk. Opplevelsene har vært større enn vi noen gang hadde forventet, og vi har fått erfare litt om hvordan livet i slummen faktisk er. Vi har vært så heldige å bli kjent med mange fantastiske barn og voksne med ulike bakgrunner og erfaringer, noe vi sent vil glemme! Vi håper dette oppholdet og våre nye erfaringer vil styrke oss som fremtidige sykepleiere.

Stor klem fra Rita, Vilde, Irene & Camilla sykepleiere.

Les mer om oppholdet deres på bloggen her