Stine-Lises reisebrev fra Uganda

Det jeg kommer til å savne mest er de ansatte, barna og de andre frivillige. I tillegg er det maten, atmosfæren og hverdagen generelt. Egentlig ALT. Det er så avslappet stemning og man havner i en slags behagelig ”boble” hvor man ikke har noen særlig bekymringer. Man har alltid noe å gjøre og noen å være med. Det er også så mye glede og kjærlighet å se over alt, til tross for alt tilstanden er som den er. Det er så enkelt, men allikevel så komplett.

 

frivillig arbeid i Uganda - Stine-lise reisebrev

Høsten 2014 reise jeg på utveksling til Tanzania i forbindelse med sykepleieutdanningen. Her ble jeg og en medstudent ”bitt av basillen” og begynte allerede da å fantasere om frivillig arbeid etter endt utdanning. I juni 2015 fullførte vi sykepleieutdanningen vår og 9. september 2015 landet vi i Uganda for å jobbe frivillig på barnehjemmet. Noen timer senere ankom vi Jinja og frivillighetshuset hvor vi skulle tilbringe de neste 8 ukene.

 

Boforhold

frivillig arbeid i Uganda - Stine-lise reisebrevJeg delte det ene frivillighetshuset med 7 andre frivillige. Vi delte bad, stue og kjøkken.  Over gata lå det andre frivillighetshuset, som huset 7-10 personer. Under mitt opphold var det frivillige fra Norge, Canada, Australia og Nederland. Det var alltid spennende å se hvilke mennesker som møtte oss når vi fikk beskjed om at nye frivillige skulle komme. Dessverre var ulempen den at man måtte ta farvel med mange av de man ble så godt kjent med og glad i. Det blir en del avskjeder, når det stadig er utskiftninger av frivillige.  Dog får man venner som man sjeldent vil glemme. Vi var ca 12-16 frivillige til enhver tid, så vi fikk mange nye bekjentskaper fra verden rundt, i tillegg til lokalbefolkningen.  På en slik tur blir man veldig fort kjent, da man deler hverdagen på en helt annen måte enn det man er vant til.  Det blir jo til at man bor ganske tett på hverandre og mange kan kanskje tenke at det kan bli ”litt mye” eller irriterende i lengden.  Jeg opplevde det som stikk motsatt og adapterte fort den ”Hakuna matata” tankegangen som er så kjent fra kontinentet. Opplevelsen gir den også muligheten til å bli veldig mye bedre kjent med deg selv.

Så fort du har kjøpt deg insektsspray kan du eliminere det som faktisk vil irritere deg mest i huset. Du lærer deg fort å rydde og vaske opp etter deg når du har brukt kjøkkenet, samt å ikke la klærne ligge å slenge på gulvet. Geckoene/firfislene er dine ekstra samboere, som hjelper deg med å fjerne småkryp. Vennlige og nyttige.  Det skal allikevel sies at det ikke er så mye insekter og kryp i huset, så lenge det er rent. Renhold hadde vi en fantastisk hushjelp til å hjelpe oss med, så det ble ikke et problem. Hun vasket også klærne våre, dersom vi ønsket det.  Klærne vaskes for hånd og kan til tider få litt hard medfart. Derfor er klær man er ekstra glad i eller som trenger spesiell vask, litt utsatt for uønsket behandling under oppholdet.
Det anbefales å ta med lommelykt, slik at du finner frem i mørket når strømmen går. Dette gjør den fra tid til annen, men det har sin sjarm det også.  I den forbindelse er også en ”powerbank” fint å ha med seg, slik at man kan lade nødvendigheter, selv når strømmen går.
Til tross for at det er litt mer primitivt enn det man er vant til, så blir man forferdelig glad i både huset og tilværelsen.  Det tok ikke lange tiden før jeg fant meg godt til rette i mitt ”nye hjem” og jeg nøt tiden med min midlertidige ”familie”

 

Hverdagen

Uganda PraksisHverdagen startet for oss kl 08.00 eller 09.00. Da gikk vi noen meter bort til barnehjemmet og hjalp til med det vi kunne.
I starten brukte vi tiden på å bli kjent med barna, ansatte og rutinene. Det er god tid til lek og moro, men man får også muligheter til å skape gode relasjoner gjennom dagens gjøremål. Vi hjalp til med å mate barna, renhold av barnehjemmet, vask av barna både morgen og kveld, samt skift dersom det skulle trengs. Vi var også med barna på førskole, hvor de lærer å tegne, telle, prate, synge osv.

Senere fokuserte vi mer på arbeidsoppgaver som er sentrale innenfor vårt yrke som sykepleiere og her samarbeidet vi tett med sykepleieren som jobbet på barnehjemmet. Vi startet derfor med opplæring av de ansatte. Vi lærte dem opp i hygieniske prinsipper og i hjerte-lungeredning. I den forbindelse begynte vi å kjøpe inn materiale som var nødvendig for å prøve teorien i praksis. Hygieneartikler var det mangel på, så vi ønsket å bidra med dette for å redusere sykdom og smitte. Det slo oss at den forandringen vi kunne gjøre innenfor feltet bare ville vedvare så lenge vi var der, da de ikke kom til å ha råd til å handle inn dette når vi hadde dratt.  Derfor startet vi et nytt prosjekt; Vi opprettet en gruppe på facebook, hvor vi forklarte situasjonen og hva vi ønsket å gjøre. Slik kunne mennesker rundt om i verden donere penger for å hjelpe barnehjemmet. Vi ble overrasket over hvor mye vi fikk inn på kort tid. Det var en herlig følelse å se at så mange ønsket å hjelpe. Ved hjelp av donasjonene bygget vi en mini-klinikk inne på barnehjemmet, slik at sykepleieren kunne praktisere derfra.  Vi reparerte vasken, fikk bygget bord, stoler og undersøkelsesbenk, kjøpte inn hjelpemidler og apparater til diagnostisering og behandling av sykdom, samt at vi handlet inn store mengder med ulike typer medisiner, slik de kunne behandle barna i lang, land tid fremover. Pengene fortsatte å komme inn, så vi kjøpte sko, håndklær og sengetøy til alle barna. Vi hamstret og lagret hygieneartikler, kremer og oljer osv, slik at det skulle vare god stund.  Det samme gjorde vi med babygrøt, barnemat, dopapir, tannkrem, tannbørster, sukker og olje.

De andre frivillige opprettet etter hvert egne innsamlinger og fikk også gjort store forskjeller på barnehjemmet. De fikk til slutt bygget et eget kjøkken og fikk lagt betong på uteplassen. I tillegg ble veggene malt. Det var en utrolig fin ting å få oppleve, at så få mennesker kan gjøre en så stor forskjell. Det var rett og slett vakkert. Ingenting kan måle seg med følelsen av å gi til mennesker som nesten ikke har noe. Den gleden man får se i deres øyne og den oppriktige takknemligheten man er vitne til er ulikt alt annet jeg har opplevd.  Et undervurdert fenomen; Å gi til andre, er å gi til seg selv.
frivillig arbeid i Uganda - Stine-lise reisebrevLunsj var rundt kl 12.00-13.00. Hvis du ikke drar hjem og står for maten selv, kan man gå til det lokale markedet å kjøpe lokal mat eller ta en Boda-boda(motorsykkel) til byen og sette seg på kafé. I byen er det mange muligheter og mye å se. Maten er utrolig god, men de lokale menneskene er enda bedre. Jeg tror ikke man opplever virkelig gjestfrihet før man drar til Uganda.  Nå er det flere land jeg ikke har besøkt, men folket i Uganda utmerker seg fra de andre stedene jeg har vært. Utrolig hyggelig, hjelpsomme og medmenneskelige.

Kl 1500-1600 var ”dagvakten” over og vi dro hjem for en kald dusj, mat og avslapning. Noen dager var vi på kveldsvakt og andre dager var vi på ”midtvakt” De er glade for å ha deg der uansett når du kommer.
Vi hadde også dager hvor hele gjengen dro i parken, dro å badet eller laget litt ekstra moro på barnehjemmet. Mulighetene er mange.

Jeg og mitt reisefølge ble veldig knyttet til både barn og ansatte og de vil nok alltid ha en spesiell plass hos oss. Noen av barna pratet litt engelsk, men det var lite. Allikevel var kommunikasjon, samarbeid og lek aldri noe problem. Det samme gjelder de ansatte, men her pratet de aller fleste godt engelsk. Dog er ikke verbal kommunikasjon en forutsetning for godt samarbeid og samhold med denne gjengen. Det er en gruppe med nydelige, hardtarbeidende, godhjertede mennesker, som man ikke kan noe for å bli litt forelsket i. Det gjorde direkte vondt å dra ifra dem. Jeg smiler fortsatt ved tanken på stundene vi hadde sammen og ønsker selvfølgelig å dra tilbake.

Fritid

På kveldstid dro vi ofte ut og spiste på de utallige restaurantene de har der. Kinesisk, indisk, lokalmat.. De har det meste og det meste er godt.

frivillig arbeid i Uganda - Stine-lise reisebrevI helgene hadde vi også fri, dersom det var ønskelig. Da har man et hav av muligheter.
Vi dro blant annet til ”Sipi Falls” og gikk en utrolig tur i jungelen for å se på de kjente vannfallene. Anbefales virkelig! Masse fin natur og utsikter du neppe vil se igjen, men aldri vil glemme.

Vi dro også til den travle byen Kampala for å handle litt til både barnehjem og oss selv. Det tok ca 2t med lokal buss og kostet ca 30 kr tur/retur!! Billig! Dog er det betraktelig dyrere å handle i Kampala enn det man blir vant til i Jinja, men Kampala har stort sett det de ikke har i Jinja. Store, fancy butikker og shoppingsenter, KFC, klær og utvalg som skiller seg fra det du finner utenfor byen.

Organisasjonen har også en skole i Kibuye. Vi dro til denne landsbyen et par ganger for å undersøke, hjelpe barna og vitne til uteksaminering av en klasse. Ved uteksamineringen var det en stor fest hvor de stelte i stand med musikk, pyntet klasserom og et skikkelig fest-måltid. Det er alltid moro å se barna danse til afrikansk musikk, for dette nyter de virkelig. Jeg tror alle er født med dansefot. Måltidet besto kun av lokale retter og det var veldig spennende å smake på alt man så fremfor seg, som man ikke ante hva var. Maten var veldig, veldig god og i tillegg får man øvd seg på å spise med hendene. Når man drar til landsbyen får man sett de store forskjellene på by og landsby og mellom menneskene som bor der. Dette burde man ikke gå glipp av!

Andre dro på safari, rafting, bungeejumping, paddle-boarding i Nilen osv.
Vi ønsket av og til noen rolige fridager og dro til ulike hoteller og ”resorts” rundt om kring. Her lå vi ved bassengkanten, slikket sol, tok oss en kald pils, spiste enda mer god mat og nøt tilværelsen. Da var det som å være på en vanlig avslappende ferie, selv om hele reisen er et eventyr. På fritiden møter man selvfølgelig også mange nye mennesker. Både lokale og folk fra mange andre steder i verden. Disse menneskene gav oss også mange oppturer, nye opplevelser og vennskap.  Noen er mer kjent i området enn deg og kan tilby deg tips, råd og læring om det aller meste. Noen ganger ønsket vi å ta oss en tur ut på kvelden. Det kryr av koselige steder å møtes på kveldstid. Det er også mange utesteder og puber å besøke, med dunkende musikk og en haug med danseglade mennesker. Veldig moro.

Jeg kjedet meg aldri. Det tror jeg heller ingen gjorde eller noen gang kommer til å gjøre. Man kan stort sett gjøre hva man vil.

 

Minner og savn

Det jeg kommer til å savne mest er de ansatte, barna og de andre frivillige. I tillegg er det maten, atmosfæren og hverdagen generelt. Egentlig ALT. Det er så avslappet stemning og man havner i en slags behagelig ”boble” hvor man ikke har noen særlig bekymringer. Man har alltid noe å gjøre og noen å være med. Det er også så mye glede og kjærlighet å se over alt, til tross for alt tilstanden er som den er. Det er så enkelt, men allikevel så komplett. Det høres sikkert merkelig ut, men jeg fikk en veldig sterk følelse av lykke og frihet. Det samme gjorde jeg i Tanzania året før. Den følelsen har jeg aldri hatt før jeg dro til disse stedene. Jeg har ansett meg selv som både lykkelig og fri før jeg dro, men dette var noe annet. Etter et opphold som dette lærer du virkelig å sette pris på det du har. Man lærer også å adaptere noe av den varmen som det lokale folk utviser til hverandre. Det er så mye kjærlighet og felleskap og man får kjent på hva som virkelig betyr noe i livet.

Det er selvfølgelig også veldig mye elendighet å møte på, når man drar til steder hvor ressursene ikke strekker til. Man får se mye som man kanskje helst ville vært foruten..  Ulykker, sykdom, kriminalitet, fattigdom og korrupsjon.. Samtidig lærer du også av dette, slik at man etter en stund tenker at man ikke ville vært foruten allikevel. Det er sterke opplevelser på godt og vondt og jeg har dratt stor nytte av alt. Det du forventer før en sånn reise kan være mye, men jeg tror at uansett hvor mange forventninger man har, så blir det ikke slik. Det blir så mye bedre, kanskje mye tøffere og man lærer så veldig, veldig mye.