Sondres 10 uker som lærer

"Mitt opphold i Ghana var helt fantastisk. Det var noe jeg så absolutt ville ha gjort igjen om jeg fikk muligheten, og jeg anbefaler alle som vurderer det – gjør det! Sett hverdagen på vent, og gjør noe du alltid har hatt lyst til. Vurderer du å jobbe som frivillig, er Ghana stedet å dra."

19. februar ankom jeg Accra relativt fortumlet og overveldet sent en søndag kveld. Minus 4 grader ble byttet ut med 35 plussgrader, og det tok meg ikke lang tid før jeg fant ut at vinterjakken ville bli overflødig last. På flyplassen ble jeg møtt av to sjarmerende karer, Dennis og William. De stod og vinket etter meg med Atlantis-skilt og store smil. Frieda, fra Belgia, ankom også med samme fly som meg, og vi tilbrakte de første tre dagene sammen i Accra. I løpet av disse tre dagene fikk vi ordnet ghanesisk telefonabonnement, en kjapp gjennomgang av ”do´s and dont´s” i ghanesisk kultur, tromme- og dansekurs, en tur innom ”cultural centre” og vi fikk testet ut diverse ghanesisk mat. Det var noen veldig fine dager som hjalp meg å finne meg mer til rette i en verden jeg på forhånd kjente svært lite til. Etter introdagene i Accra var det onsdag morgen tid for å komme meg videre til min egentlige destinasjon, Tamale. Dit skulle jeg komme meg ved hjelp av en 12-timers busstur. Trodde jeg, men det skulle vise seg å bli et par hindre på veien dit. Noe som resulterte i at den i utgangspunktet 12 timer lange timen endte opp som en 25-timers busstur, med en helt ok overnatting bakerst i bussen. Det var derfor ekstra deilig når vi endelig kom frem til byen hvor jeg ble møtt av min vertsmFrivillig arbeid i Ghana - Sondreor og nye svenske ”polare”.

Anton og jeg skulle dele rom for hele perioden, og det viste seg å gå veldig fint. Vi hadde vifte på rommet, og strømtilgang for det aller meste av tiden, så hverdagen jeg hadde sett for meg på forhånd uten tilgang på mobil og internett, viste seg tidlig å være feil. Med 4g på rommet, og rimelige priser for mobildata, var det veldig enkelt å kunne holde kommunikasjonen løpende med venner og familie. Noe som for min del var deilig å kunne lene seg tilbake på dersom jeg hadde behov for å prate litt med omverdenen. Vi bodde relativt primitivt sammenlignet med norsk standard, men egentlig over forventning. Vi hadde dusj ca. halvparten av oppholdet og vi hadde et vannklosett (som riktignok ikke kunne trekke ned, men det var tross alt bedre enn et hull i bakken). Vi hadde et kjøleskap som var ypperlig for å holde vannet kaldt. Vannet som forøvrig blir solgt i halvliter poser til den nette sum av 20 øre, 10 øre om man kjøper større kvantum.

Skolen/barnehjemmet

 

Frivillig arbeid i Ghana - SondreDag to var det tid for å ta turen ut til barnehjemmet/skolen jeg skulle jobbe på i perioden. Den lå omtrent 1 times tur fra huset, og bestod av fire etapper. Først var det ti minutter gange for å komme til en ”yella-yella”-stasjon. Deretter var det ca. ti minutter ombord på ”yella-yellaen” (bedre kjent som tuk-tuk her til lands) inn til ”sentrum”. Herfra tok vi en ”shared taxi”. Det vil si en taxi som ikke kjørte av gårde før den var full. Og med full menes full. Fører, to personer i passasjersetet og tre baki. Å dele passasjersetet foran ble etterhvert en vanesak, og det fungerte som regel greit, bortsett fra når sjåføren måtte gire seg opp i fjerdegir. Da fikk låret/rumpa ofte et ublidt møte med girspaken. Ombord på denne ”shared taxien” satt vi i mellom 30-35 minutter litt avhengig av sjåføren. Og helt til slutt var det nye syv minutter med gange fra vi hoppet av taxien til vi var fremme på skolen. Totale utgifter i taxi per person: 3,70 cedis (7,40 kr).

Mitt første møte var barna var fantastisk. De kom løpende for å hilse på, og jeg ble omringet i løpet av en 2 minutters tid. Anton som allerede hadde vært der i to uker introduserte meg for de andre lærerne og rektoren. Det viste seg at Anton og jeg skulle ha ansvar for en egen klasse på ca. 30 elever. Dette var også klassen med de yngste barna i aldersgruppen 5-10 år. Det var til tider relativt krevende å kommunisere med barna da flere av de ikke snakket et eneste ord engelsk, men det gikk seg til etterhvert. Støynivået var tidvis ekstremt høyt, men senket seg på sekundet dersom en av de andre lærerne kom innom for å si ifra at nå måtte de skjerpe seg. Det var vanskelig i starten å få noe respekt blant barna, da de forstod at både Anton og jeg var deres lærere på lånt tid. Det er litt som når man har vikar her i Norge på barneskolen: du vet godt at det bare er midlertidig, og at dine handlinger ikke nødvendigvis får noen særlige konsekvenser. Etter et par uker ble klassen delt opp i to. Da hadde de ansatt en ny lærer som de flinkeste elevene fra vår klasse skulle flytte opp til. KG1 ble til KG1 og KG2. Vi fikk altså ansvar for KG1, de yngste og minst kompetente av barna. 16 stykker ble igjen i vår klasse, og det var veldig deilig å ha litt færre elever å ha ansvar for. Hva gjelder undervisning så skjønte vi ganske tidlig at det var fornuftig å gå ned på et helt primitivt nivå. Alle elevene kunne ramse opp alfabetet, men det var svært få som faktisk kunne alfabetet. Så vi gjorde det til vårt mål: at alle elevene skulle kunne alfabetet før vi dro. Det vil si at de faktisk visste hvilken bokstav som var hvilken, og hvordan den ble skrevet. Vi holdt også veldig enkel undervisning i matte med både pluss og minusstykker som brorparten av elevene forstod godt mot slutten av perioden. Siste uken før påskeferien ble det nemlig avholdt ”exams” for alle klassene. Anton og jeg laget eksamensoppgavene for våre elever, og om ikke alle hadde lært seg alfabetet på rams så hadde i hvert fall 80% av de i klassen klart å skrive det riktig på eksamen. Så målet vårt ble delvis nådd. På matteoppgavene var det også god forståelse, og de fleste endte opp med rundt 70-80% også her. Enkelte hadde alt rett.

En vanlig skoledag så slik ut:

Vi dro hjemmefra rundt kl 0800 hver dag, slik at vi var på skolen rundt 0900. Deretter var det omtrent 1,5 time med undervisning, før barna hadde lunsj. Jeg skriver omtrent fordi lunsjen startet til litt forskjellige tider hver dag. I barnas lunsjpause tok Anton og jeg turen til en av de to stedene i nærheten der det ble servert mat. UDS Campus sin kantine, Alimento, eller et sted som het Bush Canteen. På UDS serverte de litt diverse retter, men vi endte som regel opp med å spise fried chicken med jollof rice og pepe. På Bush Canteen, som ble drevet av en av mødrene på skolen, ble det en Waache (en blanding av bønner og ris) med stuing og stekt fisk eller Kenkey (en slags masse laget av maismel eller cassava – kan minne litt om komle) med samme tilbehør. Nok om lunsjen. Etter lunsj var det tid for 3 nye timer med undervisning med en liten pause underveis. Vi fikk ikke noe særlig med retningslinjer for hvordan vi skulle undervise barna, så enten kjørte vi enkle ord og bokstaver på tavla som barna kopierte i bøkene sine, tilsvarende kopiering med mattestykker eller så hadde vi høytlesning fra tavlen på rullering blant elevene. Det gikk ca 5 minutter mellom hver gang vi måtte få elevene til å roe seg ned eller skille de fra hverandre, men det ble etterhvert noe vi klarte å håndtere veldig fint.

Etter endt skoledag, klokken 14, var det tid for lek og moro. Jeg spilte som regel fotball på en liten plass på utsiden av skolen, men varmen gjorde at jeg sjeldent klarte å holde det gående i mer enn 20 minutter av gangen før jeg trengte en vannpause. Vi dro som regel fra skolen mellom 1530 og 1630.

Når vi kom hjem igjen pleide vi å slappe av litt på rommet før det var middagstid. Middagen ble enten tilberedt av mor i huset, Felicia, eller familiens eldste datter, Lucky (12 år). En ting jeg bet meg merke i løpet av oppholdet var Luckys utrolige timeplan. Hun stod som regel opp rundt 0500 for å gjøre seg selv og sine tre søstre klare til dagen. Deretter dro hun på skolen 0600, og var der frem til 1600. Når hun kom hjem satte hun i gang med sine plikter som bestod i å vaske klær, skifte på sine søstre, tilberede middag og vaske rundt omkring i huset. Etter middag var det tid for lekser, og så var det leggetid. Hun la seg sjeldent før 2200. Enormt mye ansvar for en tolvåring, men hun taklet det på en fantastisk måte. Anton og jeg bistod endel i for å gjøre hennes arbeidsmengde mindre, med blant annet å lage mat, hjelpe henne med lekser og vaske klær og hus, men sammenlignet med hva hennes søstre gjorde må jeg si at jeg var mektig imponert. Far i huset jobbet i en annen by, Wa, som lå ca. 6 timer unna Tamale, så han var hjemme totalt 3 helger i løpet av oppholdet mitt. Når han var hjemme var han som regel på rommet eller ute og fartet, så hans bidrag var tilnærmet lik null i huset. Men slik er det visstnok i Ghana. Anton og jeg ble også godt tatt imot hos familiens venner og familie. Felicias bror, Matthew, var stadig vekk over på middag. Han var en fantastisk kokk, og bidro ofte med å lage litt av hvert. Han stod også for slaktingen de gangene vi hadde kjøpt oss Guinea Fowl (perlehøns). Utover det ble vi godt kjent med familiens elektriker Disco Matata, som ikke bare hadde tidenes beste navn, men også var en utrolig artig skrue. Han hadde de beste historiene, og var alltid god underholdning de gangene han dukket opp. Vi knyttet vennskap til Matilda og Elsie, familievenner som var på Anton og min alder. De var begge tenkt ut som våres nye ”wifes”, men vi takket begge pent nei til slike tilbud. Vi var ikke her for å skaffe oss koner.

Frivillig arbeid i Ghana - SondrePå kveldstid tok vi ofte turen bort til en liten lokal bar, om det i det hele tatt kan kalles det. Et lite sted som serverte øl og fingermat er nok en mer nærliggende beskrivelse enn en bar. Vi satt ute under mangotrærne i +30 grader og tok oss et par iskalde ghanesiske øl. En opplevelse som i seg selv var ganske idyllisk. Her fikk vi ofte servert Guinea Fowl eller svinekjøtt. Mot slutten av oppholdet tok vi oss tre turer til den svenske(!) baren ”Chucks”. Her møtte vi det som var av vestlige i Tamale. Et samlingssted for så å si alle europeere og amerikanere som enten bodde eller var på tur nord i Ghana. De serverte god mat og rikelig med drikke til en billig penge. På besøkslisten har de også ingen ringere enn Kofi Annan, så slettes ikke verst det for et sted startet opp av fire svensker for fem år siden.

Sikkerhet

Helt til slutt kan jeg også nevne at jeg så å si aldri følte med utrygg i Ghana. Et utrolig vennlig land, der alle ønsker at du har det godt. Om det er taxisjåføren eller damen du kjøper mango av, så er de alle høflige og snille mot deg. Vi var riktignok aldri ute i byen på kveldstid, for å redusere risikoen for at noe skulle skje, men de gangene vi var på Chucks var vi ute til langt på natt, men sørget alltid for at vi hadde taxi som kjørte oss hjem fra stedet. Vi trasket aldri gatelangs. Tar man visse forhåndsregler har du aldri noen grunn til å føle deg truet i Ghana.

De siste dagene av oppholdet dro Anton og jeg ned til Cape Coast helt syd i Ghana. Det er noe jeg vil anbefale til alle. Enten om du reiser til Ghana som frivillig eller som turist. Hvite strender så langt øyet kan se, og alt til en veldig rimelig penge.

Til slutt vil jeg bare oppsummere med at mitt opphold i Ghana var helt fantastisk. Det var noe jeg så absolutt ville ha gjort igjen om jeg fikk muligheten, og jeg anbefaler alle som vurderer det – gjør det! Sett hverdagen på vent, og gjør noe du alltid har hatt lyst til. Vurderer du å jobbe som frivillig, er Ghana stedet å dra.