Reisebrev fra Paris

Hei til deg som tenker å reise som au pair til neste år, før du begynner å lese dette brevet, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å reise. Det er en opplevelse for livet.

En vanlig dag for meg begynte rundt 8.50, da begynte språkskolen, der jeg møtte venner, lærte fransk og snakket fransk i rundt 2 timer. Deretter dro jeg direkte til skolen til guttene for å plukke de opp for lunsj. Vertsforeldrene mine ønsket ikke at barna skulle spise på skolen, ettersom de mente det var for mye bråk på skolen og for lange skoledager for barna som spiste der. Derfor hentet jeg de på skolen 11h30, tok de med hjem, snakket engelsk med de, spiste en rett jeg vanligvis bare varmet opp (ettersom foreldrene hadde forberedt den om morgenen) og passet på at de pusset tennene sine før vi dro tilbake på skolen. Det var veldig viktig at vi var der før 13h30, for da stengte de dørene, og skolen begynte igjen. I Frankrike er det vanlig å ha 2 timers lunsjpause, og dette gjelder også for barna. Jeg hadde 3 timers fri fra 13h30, og denne tiden brukte jeg enten til å trene, gå rundt i Paris sine gater eller møte med venninner. Etter hvert som jeg fikk nærme venninner, fikk jeg faste dager for når jeg gjorde hva og hvem jeg møtte. Det var veldig deilig. Når jeg møtte venninner gikk vi ofte på kafe eller bare gikk rundt i et nytt område av byen/museeum. Det er alltid noe av Paris man ikke har sett!

Kl. 16h30 sto jeg klar på skolen med goûter til guttene. Den hadde jeg forberedt i lunsjperioden, og gikk bare raskt innom hjemme for å hente maten. Deretter dro vi direkte til parken der vi møtte deres venner, og de fikk muligheten til å løpe rundt og leke med de andre barna. De hadde karate 3 ganger i uka, og dette gikk de på som regel etter å ha løpt litt i parken og spist først. Etter karate dro vi hjem, og vi hadde ca 1-2 timer hjemme til å leke, gjøre lekser og slappe av før foreldrene kom hjem. Jeg hjalp som regel vertsforeldrene mine med å lage middagen, og da fikk vi alltids tid til å snakke om dagen og evt. Problemer jeg hadde hatt med guttene i løpet av dagen. Det var en fin måte for å snakke sammen uten at barna skulle stå rundt og høre på det vi sa. Middagen var alltid rundt 8, og etter middag dro jeg som regel tilbake til leiligheten min for å gjøre leksene mine, før jeg la meg, klar for en ny dag.

På onsdager passet jeg dem fra 11h30- 19h00. I denne perioden fikk vi god tid til å spise, snakke engelsk, leke  og lese. Som regel hadde jeg en eller annen utflukt med de til et museum, bibliotek eller svømmehall for å ha noe å gjøre midt på dagen.

Jeg syntes mitt arbeidsforhold med familien til tider var vanskelig. Spesielt i begynnelsen. Ettersom man vet at man ved blod ikke er en del av familien, gjør det at man får litt annerledes forhold til den familien man lever i. Jeg syntes blant annet det var vanskelig å vite hvor jeg skulle plassere meg når foreldrene kom hjem, for da var plutselig ikke jeg ansvarlig lenger. Etter hvert fant jeg mer ut hvordan jeg skulle oppføre meg, men jeg mistet aldri helt følelsen av å være litt overflødig. Ellers var jeg veldig takknemlig for at foreldrene var forståelsesfulle, at de hørte på meg og at de respekterte meg. De var spesielt opptatt av hva jeg skulle gjøre til neste år, og hva jeg hadde tenkt til å bli, og dette var blant annet noe av det vi snakket mye om.

Jeg hadde et godt forhold til barna. Jeg opplevde det litt vanskelig i begynnelsen, da de bare ønsket den gamle nannyen, itillegg til at mine minimale språkkunnskaper gjorde at jeg ikke fikk kommunisert ideelt med dem. Men etter hvert som vi tilbrakte mer og mer tid sammen og delte flere erfaringer, la jeg merke til hvor mye forholdet vårt forbedret seg. I de to siste ukene snakket de bare om hvor mye de ønsket at jeg kunne bli enda et år, og ikke returnere til Norge. Det var litt trist, samtidig som det var koselig. De ble som mine to små lillebrødre, og det gjorde at jeg følte meg mer inkludert i familien.

Jeg fikk min egen studioleilighet på 15kvm med balkong i 12 etasje, og var veldig fornøyd med det. I leilighetsbygget lå også svømmehallen og treningsstudioet som jeg gikk til. Det var veldig praktisk. Jeg var veldig fornøyd med å ha mitt eget sted. Der kunne jeg invitere gjester både av vennene mine i Paris, og fra Norge, samtidig som det var et sted jeg kunne trekke meg tilbake til og slappe av i etter en lang arbeidsdag. Jeg var utrolig fornøyd med at jeg ikke bodde sammen med familien, ettersom jeg ønsket å være litt mer selvstendig og lære å bo for meg selv.

Jeg gikk på språkkurs i 6. arrondissement i Paris. Skolen het École Étoile. Jeg var veldig fornøyd med skolen. Jeg lærte utrolig mye fransk på de 9 månedene jeg gikk på skole, og den fransken kunne jeg øve meg på sammen med familien. Det var veldig greit. Jeg la også merke til hvor mye jeg forsto etter hvert som jeg lærte fransk på språkskolen. Det var nok mye av grunnene til at jeg i dag kan se på den franske serien ”Dix pour cent” og le av det de sier i serien uten engelske subtitles.

På skolen fikk jeg også møtt venner, og det gjorde at det var veldig gøy å være på skolen.  Vi hadde en utrolig grei lærer som gjorde at timene gikk fort, og at vi lærte utrolig mye fransk.

På fritiden møtte jeg venner stort sett hele tiden. Enten det var frokost tvers over byen eller utforsking av gatene med kaffebesøk innimellom, var vi mye sammen. Jeg tror aldri jeg har spist så mange middager, frokoster og mellommåltider ute i år som noe annet år. Det var også alltids noe å gjøre i Paris. Her kommer filmer fort, det er billig å gå på kino, det er utrolig mange ting å se og oppleve og det er mange høytider å feire. Kort sagt- det var aldri et kjedelig øyeblikk i Paris. Det kommer jeg til å savne stort. Ellers dro jeg på joggetur langs ved ”Le petit ceinture” til Parc André Citroën. Et siste sted vi tilbrakte mye tid, var apéro langs ved Seinen.

Jeg vil si at dette oppholdet svarte mer enn godt nok til forventningene. Jeg fikk mye mer enn det jeg bad om og jeg er så så fornøyd med dette året. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å reise for 11 måneder.

Hvis jeg skal velge en av de minnene som står sterkest i minnet, er det nok da jeg ankom flyplassen og møtte vertsfamilien for første gang. Jeg var så nervøs og spent at jeg ble forbauset over at jeg plutselig skulle gi kyss på begge kinn for å hilse på. Ellers må jeg trekke fram 14. Juli som et utrolig godt minne, med gode venner, musikk, mat og vin, mens vi så Eiffeltårnet lyse opp med raketter!

Det er så mye jeg kommer til å savne med dette året- faste rutiner, vennene mine, familien, vanene jeg fikk, metrosystemet, hyppigheten av kinoer som alltid gikk, all den gode maten, osten, vinen, alle apéroene, og gjestfriheten. Det var rett og slett et helt fantastisk år jeg ikke ville vært foruten!