Reisebrev fra Kristin

Reisebrev fra Kristin

"Dette var min reise - mitt India. It's not a house, it's a home. Jeg må tilbake."

Incredible India

Da vi kom flyvende over vårt nye bosted for de neste 4 ukene, var det bare palmer å se. Tusen på tusen palmer. Det minnet ikke om mitt lille, tørre India i det hele tatt, for det var så frodig og grønt. Det så mer ut som at vi skulle gå inn for landing på en øde øy – ja, akkurat som i «Lost». to minutter etter at vi forlot det luftavkjølte flyet, var klærne som klistret til kroppen, av akutt svette. Det har i grunn sittet der siden. Det er ikke det at det er så fryktelig varmt her, men det er høy luftfuktighet. Man er rett og slett konstant klissvåt.

Palmene er det eneste som gir oss skygge her, så jeg sender stadig opp litt takknemlighet til Gud. Mest sannsynlig bestemte han seg for at på dette stedet lager jeg bare palmer også ser jeg hva menneskene klarer å gjøre ut av det.

Kokosnøtt
Og menneskene her er meget dyktige skal jeg fortelle dere. Hele palmen blir brukt – til mat, tau, sukker, olje osv. Oljen kan både spises, drikkes og smøres på tørre kropper og i tørt hår. Jeg har det forøvrig i håret hver eneste dag. Det skal gi langt, tykt, friskt, sterkt og glansfullt hår også skal det forebygge og behandle grått hår, så man kan jo ikke la en slik sjanse gå fra seg.

Røde bananer
Her er fullt av bananpalmer og det finnes mange varianter av bananer. De dyreste og mest populære er de røde bananene. Disse koster sirka fem ganger prisen av de som er gule. Den er liten, men tykk og smaker nydelig.

Men med palmer over alt, er det også stor fare for og plutselig dette akutt om. Vi må trå varsomt, for her smeller kokosnøttene i bakken titt og ofte. Allerede første dag hadde vi to nesten-ulykker. En kokosnøtt smalt i bakken rett ved våre føtter. Og tipper jeg rett, så får man ikke bare en liten kul i pannen, hvis man skulle være så uheldig og få den i hodet. Kokosnøtt i hodet er nok dødelighetsårsak nummer en her i Kerala. Så kommer nok alkoholisme og trafikk på en klar andre og tredje plass. Folk er rett og slett fulle fra morgen til kveld og det merkes på bilkjøringen. Kanskje det ikke er så mye annet å gjøre her?

Det som også er litt rart her, er at det er veldig mange syke mennesker som er ute og rusler. Eller rusler og rusler, de mer sleper seg bortover. De er syke i form av skadede kroppsdeler. De har defekte og misdannede kropper. Jeg vet ikke om det er nettopp derfor de bor her, fordi fuktighet og klimaet her gjør de godt, eller om det er stedet som har gjort de sånn. Kanskje disse menneskene rett og slett er resultatet av hva som skjer om man får en kokosnøtt i hodet?

Vi er i Kerala, helt sør i India. Her skal kropp og sjel gjennom store renselsesprosesser, oppkast og diverse toalettbesøk. Det gjør heller ingenting om foryngelse og fettavleggelse skjer på stedet. Vi skal renses ayurvedisk.

Renselse
Ayurveda er utledet av sanskrift «ayur» som betyr liv og «veda» som betyr kunnskap eller forståelse. Ayurveda er en helhetlig behandlingsform og omfatter hele menneskets tilværelse; fysisk, mentalt, emosjonelt og åndelig. Ayurveda hevdes å være det eldste komplette medisinske system i verden, med røtter ca 5000 år tilbake i tid. Tradisjonen ble utviklet i Himalaya. Kinesisk og tibetansk medisin har sine røtter i Ayurveda. Over 2000 urter er beskrevet i ayurveda, og minst 550 er regelmessig i bruk. Mange av dem har dannet grunnlaget for utvikling av moderne farmasøytiske produkter. Ayurveda er godkjent av Verdens Helseorganisasjon (WHO) som et naturmedisinsk helsesystem, og WHO har besluttet å støtte dens utbredelse i utviklingsland.

Alle teorier og behandlingsformer i Ayurveda er basert på femelementsteorien om elementene jord, vann, ild, luft og eter. Alt som eksisterer i universet er sammensatt av disse grunnelementene, enten det er levende skapninger eller materie. Tanken er at hvis kroppen har mangler eller ubalanse i et av disse fem elementene, vises det som symptomer. Med diett, øvelser og behandling vil Ayurvedisk-filosofi erstatte manglene i disse elementene, slik av systemer i kroppen kommer i balanse.

Fra de fem elementene skapes de tre hoved-doshaene, pitta, kapha og vata. Dette er tre styrende prinsipper som bygger opp hele universet. Menneskekroppen er også bygget opp av disse prinsippene der vata står for all bevegelse i kroppen, pitta står for forbrenning og kapha for struktur. I balanse gir de tre doshaene velvære og en godt fungerende kropp. I ubalanse skaper de helseproblemer og sykdom. Hvis noen eller noe kan få min kropp og sinn i balanse, vær så god og lykke til.

«Vi» er Kim og Kristin. Kim er fra Sverige. Hun har vært min samboer og soulmate i campen i Rajasthan, siden Tine dro. Kim trengte også renselse etter alle opplevelser og inntrykk som har skjedd oss der, så hun ble med meg videre på reisen.

Stedet vi bor på, heter Dr. Franklin´s Panchakarma Institute & Research Center. Rett innenfor den høye smijernsporten vår sitter livvakten/portåpneren/portlukkeren. Jeg skjønner ikke helt når han går hjem fra jobb, for han er den første vi ser hver eneste morgen og han er den som sover i stolen når porten er lukket for natten. Hvis man tenker seg ekstra godt om, så er han kanskje ikke den beste livvakten man kan ønske seg, men jeg tror likevel vi trenger at han er der.

Når man rusler inn smijernsporten, kommer man inn i en menneskeskapt grønn oase med innslag av noen gudskapte palmer og fargeglade planter. Sannelig har vi ikke også et par menneskelagde plaskepytter med en liten bro over. De broene der er det nok kun froskene som kan rusle søndagstur på. For oss andre skal den nok være mer en «lekker» pynt for øyet. Rett frem ligger selve behandlingsstedet. Her møter man til sin daglige oppsatte tid, som man finner på listen i matsalen kvelden før. Hver eneste dag starter man med at legen sjekker pulsen og måler blodtrykket. «A little to much low, but it’s normal», den er sånn passelig vanlig og få hver eneste dag. Ok, hva er normalt liksom, hvis den er lav?

Første uken
Den første uken gikk det i frokost a la Snehapanam; medisinert ghee, som er klarnet varm smørolje (den måtte man konsentrere seg kraftig for og ikke kaste opp). Til lunsj var det rissuppe med noen stusselige grønnsaker i. Middagen var det bare og glede seg til, for da var det i det minste ganske vanlig mat, til tross for at den var hakket opp i babymatlignende konsistens. Dette for at ikke magen skulle trenge å jobbe med maten

Vi får lov å bestille oss fruktjuicer når vi vil, men det er ikke lov og drikke noe kaldt, så da er det ikke like morsomt. Den sjette dagen var det renselse/tømming av kroppen. Da kom det servert en brun og gjørmete drikke på et fat, av to hvitkledde pleiersker. Oj, nam sjokolademelk tenkte jeg, men nei det var det absolutt ikke. Her måtte man konsentrere hjernen på og ikke kaste opp midt på spisebordet i matsalen. Deretter fikk vi beskjed om å gå på rommet vårt og bli der ut dagen. Stemmer det frue. Det var ingen som hadde trengt å fortelle oss at vi måtte forbli der.

Behandlinger
Behandlingene er ca 3 timer hver dag. De består av medisinert pulvermassasje, hodemassasje med medisinert ghee, urtepastaer av forskjellige urter sammen med smørmelk blir påført hodet, medisinert oljemassasje, medisinert steambad (hvor bare hodet får stikke opp av en treboks som er så varm at kroppen produserer egne akutte vannfall), medisinert ansiktsmasker, kroppstemperert medisinert olje som blir påført pannen i en jevn stråle i 30 minutter og urter kokt i medisinert olje innpakket i en bomullsklut som blir varmet og trykket rytmisk over hele kroppen. Av og til får jeg ligge nede på en madrass, mens jeg blir massert av føttene til en dame som står og holder seg fast i et tau som henger ned fra taket. Det er en meget kraftig form for massasje, som kanskje ikke passer for de som ikke liker andres føtter!

Damen som utfører behandlingen fortalte meg at denne form for massasje hjelper til fjerne fett. Oj, men kjære da er det bare å bli stående og gjerne ta også noen ekstra hopp om de skulle føle for det. Tenkte det ville virke litt rart å be henne gjøre det, så jeg holdt det for meg selv.

Jeg bor i en liten rund hytte med egen inngang fra bakkeplan. «Heldigvis» droppet jeg aircondition da jeg bestilte på nettet. Det stod at det var vifte på alle rom, så det fikk holde tenkte jeg. Vel, gjett hvem som sånn passelig mye angrer på det… Jeg hører at det er en vifte der, men man får ikke akkurat tørket neglelakken. Jeg har det godt og varmt på rommet. Det er 31,5 grader inne. Jeg får noen øyeblikk av glede, uten akutt svette, om jeg ligger rett ut på sengen – uten og røre på meg og helst ikke puster, rett etter en kald dusj. Det er de små øyeblikkene som gjør livet:)

 

Edderkopper og baby-krokodiller
Jeg har en liten baby-krokodille som bor sammen med meg på rommet mitt. Eller han ser ut som en krokodille. I virkeligheten er han en baby-gekko. Ellers er det en og annen edderkopp som også bor der. Lurer på om de er farlige. I India må man spørre om alt selv, en får ikke informasjon utdelt liksom. Og de gir deg det svaret de tror du ønsker og få. Spør jeg, som jeg gjorde, da jeg var i Rajasthan, om det er noen farlige slanger akkurat der vi bodde, så sier de «oh no no no, no snakes». Jeg svarer tilbake at det er da merkelig at det står på internett at det finnes masse slanger i Rajasthan. Da får jeg et nytt og litt mer tilpasset svar, «of course, there are snakes here..». Jeg bare dropper å sjekke på nettet, da kan bare edderkoppene være her med meg. Det man ikke vet, har man ikke vondt av.

I gårsdagens Kerala-avis var det bilde av fem voksne menn som stod paa rekke og rad med G O D avstand fra hverandre. Sammen holdt de i EN lang og tykk slange og den hadde akkurat blitt funnet i strøket hvor vi bor. Jeg tror det er passelig greit å holde seg inne på området her, og jeg tror også at jeg er veldig takknemlig for livvakten til tross for at han sover på jobb. Så lenge han er flink til å lukke smijernsporten før natten setter inn.

Utenfor vinduet mitt bor det en frosk. Den lager meget høye lyder. Jeg tror den prøver å gjøre meg irritert, slik jeg vanligvis ble av lyder. Men «go away frog», jeg har nemlig i over 3 måneder tatt til meg de østlige dydene; harmoni, indre stillhet, sinnets avkobling og sjelens frihet. Jeg orker ikke lenger å bruke energi på og irritere meg. Så gjenstår det å se hvor lenge det varer. Frosken gir seg ikke. Her om dagen stod den foran meg på stien, blåste seg opp og tøffet seg. Jeg sa til frosken at jeg er meget fornøyd takk. Du kan gå, jeg har kysset nok frosker.

Inne på området vårt, rusler vi alle rundt i «nydelige» grønne lakendrakter på kroppen og med oransje skaut på hodet. Skautet er for å holde kokosoljen, melkeblandinger og pulverisert medisin på plass i håret. De grønne lakene er for å dekke den nakne kroppen som vi har under. Ja, for her er vi nemlig helt nakne under behandling. Da er vi visstnok mer mottakelige for behandling. Ja vel, akkurat. Det tok et par-tre uker og venne seg til nakenheten og ikke minst til at man etter endt behandling også blir tørket som et lite barn. Jeg kunne godt tenkt meg å gjøre det selv, men nei det hører også med i behandlingen. Vi har hørt rykter om andre behandlingssteder her i Kerala hvor også behandlingspersonellet utfører behandlingene nakne, men jeg kommer ikke til å legge inn noe klage på den mangelen.

Jeg vet ikke hva det er med dette stedet eller om det er noe spesielt med typen mennesker som velger å dra på et slikt sted, men selv når vi er på fri fra behandlinger og da kan gå i våre egne private klær og undertøy, ja da har de fleste her altså glemt bh´n sin på rommet sitt. Her skal det tydeligvis være fryktelig naturlig, fritt og hengende, uansett om man er utstyrt med bananer, epler eller store hengende vannmeloner i front. Spør du meg, så syns jeg det er penest for omgivelsene om man kan rulle puppene sine inn i en bh, men her er alle bare opptatt av seg. Det er bare jeg som er opptatt av meg.

———————-

Tilbakeblikk
Vi er nok paa et vakkert ferieparadis, for her er strand, bølger og hav, paraplydrinker og små restauranter, men alt jeg ønsker meg er tilbake til campen, til ørkensanden, til stålsengen min med myggnetting over og faktisk også til musene og rottene. Jeg savner alle de hellige kuene og selv de ekle, store grisene, snake charmersfolket, slangene og de små, skjønne og bustete slangebarna mine, de snørrete kose-barna i Day Care Centeret som gjorde meg syk 4-5 runder, alle vi jobbet med og ikke minst de vi jobbet for.

Jeg savner sykkelturene på landsbyen og å vinke til alle de glade menneskene som vi passerte. Jeg savner de sari- og turbankledde livene, mennene i «bleier» surret i et hvitt stykke tøy rundt kroppens nedre del, de gule sennepsåkrene, lukten av kukakene som eltes som en bolledeig, før de brukes som brensel eller til et nytt hjem. Jeg savner Bollywood-filmene, Cricket World Cup timene vi alle hadde sammen foran TV’n og alle festivalene. Jeg savner Holi, fargefestivalen. Det var en fantastisk opplevelse med pulver i alle regnbuens farger. Pulveret gnis i hverandres ansikter, hår og klær også blir man kastet mengder med vann paa. Videre blir man slengt ned i et gjoormebad. Det var nydelig med vannbad på en fryktelig varm dag. For de med blondt hår, ble opplevelsen av farge noe mer varig, for grønnfargen gikk ikke ut av håret de neste 3 ukene.

Jeg savner å måtte gå over tunet etter vann, for så å dusje med et spann over hodet. Jeg savner den indiske maten i campen og det å spise med hendene. Eller jeg mener høyre hånden, for indere regner høyre hånd som ren og den venstre som uren. Høyre til å spise med og venstre til personlig hygiene. Jeg trenger ikke lenger bestikk når jeg spiser. Vel, gi meg gjerne en skje til suppen, men eller er det koselig å bare spise med hånden.

Jeg savner at alle har så god tid og bare liksom er. Alle står bare og henger rundt. Hinduistene tror på karma – du får bare innfinne deg med din skjebne – leve et moralsk riktig liv og håpe du får det bedre i ditt neste liv. Det er kanskje nettopp det de gjør, står der og venter på et bedre liv.

Varanasi – Indias mest hellige by
Jeg savner alle turene vi hadde i helgene og spesielt turen til Varanasi – Indias mest hellige by. Til tross for at vi kun hadde en overnatting og halvannet døgn i byen, var togturene på 20 timer tur og 17 timer retur verdt det. Det var en fantastisk opplevelse. Vi var en gjeng som reiste sammen. Vi bodde på Elvis Guesthouse, rett ved elven Ganges. Det var ikke akkurat noe 2 stjerners hotell og det er nok lite sannsynlig at Elvis selv hadde valgt å bo der. Vi opplevde den daglige begravelses-sermonien, hvor menneskene bærer ned sine avdøde kjære til Ganges, inntullet i et stykke hvitt laken. Der dyppes lakenstykket med kroppen inni, ned i Ganges, før de tennes på. Dersom du ikke har dødd som følge av drap, slangebitt, selvdrap eller om du var gravid på dødstidspunktet, blir du dumpet i Ganges og dette blir ditt gravsted. For de som er nevnt over, blir de brent, men ikke kastet i elven. Dette fordi de da skulle forgifte elven.

Det var en meget spesiell opplevelse å være ute med båt, og vite at under oss er det et hav av døde menneskekropper. Det er ikke uvanlig at det kommer flytende et lik. I et lite øyeblikk dukket politietterforskeren frem i meg og jeg stusset over hvor enkelt det må være å begå det perfekte drap i Varanasi. Her er det ingen som stopper og spør hvem som er inntullet i lakenet liksom. Også er det bare å rusle ned og tenne på og kaste vedkommende i elven. Men på en annen side, dersom du dreper noen i India, så vil du i ditt neste liv komme tilbake som et dyr og da må du igjen gå gjennom alle dyrene liv etter liv etter liv, før du kan bli en «holy cow» også endelig et menneske igjen. Dette skulle vel skremme de fleste mer enn å få litt fengselsstraff.

Jeg savner den ubeskrivelig vakre soloppgangen over Ganges, og jeg savner følelsen av å dyppe føtter og hender i hellig vann.

Jeg savner at tiden kommer og ikke går.

Jeg vil tilbake til campen, til mitt lille India. Det er bare så vakkert der, i mine øyne. Øynene til menneskene der smilte mer enn jeg noen gang har sett et annet sted. Der responderte vi alle med hjertet. Jeg tror stedet og menneskene der forandret oss alle.

Det er tid for å reise hjem. Barna vil klare seg uten meg og uten oss alle som jobbet for dem. Det er utrolig godt og vite. De har mat, klær, kuene, grisene, gjeitekillingene og familien sin. Men hva med meg? Det er ubeskrivelig hjertetungt å forlate alt som så naturlig og enkelt har vært livet mitt i over tre måneder. Det føltes som et hjem. Det er slik jeg ønsker å leve.

Man reiser ut i verden for å hjelpe og «redde» andre, men så innser man at man må gå i seg selv. Hvem er det egentlig som trenger å reddes? Hva mer trenger et menneske som ler med øynene? Da har man det godt.

Dette var min reise – mitt India.

It’s not a house, it’s a home.

Jeg må tilbake.

Namaste,

Kristin