Reisebrev fra Karoline på barnehjem i Sør-Afrika

"En dag tok vi med de åtte eldste på pizza og kino. Det å se hvor glade de ble når de fikk være med er en følelse du aldri glemmer. Hvis jeg kunne så kunne jeg for alltid ha levd på det å se hvor glade barna ble når man tok seg litt tid til dem, og gav dem litt oppmerksomhet".

Det hele begynte når jeg gikk ut i ankomst hallen på flyplassen i Cape Town, og jeg så en mann stå der med et skilt med organisasjonens navn. Jeg kunne rett og slett ikke forstå at nå skjedde det, nå begynte denne drømmen jeg så lenge hadde hatt. Jeg ble deretter kjørt til frivillig huset, hvor jeg ble tatt godt i mot av de andre frivillige, og det tok ikke lang tid før jeg ble invitert med på stor middag med alle de andre samme kvelden. Når jeg la meg den første kvelden, så var jeg utrolig letta, men også veldig nervøs siden morgenen etterpå skulle jeg bli kjørt til min første dag på Masi, barnehjemmet jeg skulle jobbe på. Pakket baggen gjorde jeg, og gjorde meg klar for mitt aller første tre-dagers skift.

Første dag på barnehjemmet

Når jeg først kom til Masi så viste de andre frivillige meg rundt på barnehjemmet, og forklarte meg hvem de forskjellige barna var. Det første jeg tenkte var; hvordan i all verden skal jeg klare å huske alle disse navnene? Og det som var vanskeligst var at det var så mange tvillingpar. Men det tok ikke lange tiden før navnene satt limt fast, og at dagene fløy av sted. Hver dag var annerledes, for du visste aldri hva du kunne forvente av de små Morro klumpene.  De var alle forskjellige, men på en bra måte. De smilte å lo mer enn noen andre barn jeg har møtt før, og det var en fryd å jobbe med dem. De satte alltid så mye pris på alt. Og det der da du begynner å sette pris på det du har hjemme. Når et lite barn takker deg så utrolig mye for at man har gidd dem et glass juice, så begynner man så klart å revurdere livet man hadde hjemme.

Når jeg var ferdig med mitt aller første skift, så måtte vi jo finne på noe artig å gjøre for første gang i Cape Town. Så hvorfor skulle vi ikke begynne med å bestige TableMountain? Siden jeg er fra Norge, så var jeg ganske fast bestemt på at jeg skulle gå opp, for vi er jo de fødte fjellgeiter. Etter to timer med slit så var vi på toppen av TableMountain med en av de beste utsiktene jeg har sett i hele mitt liv.  Det var da jeg fikk en skikkelig følelse av at jeg kom til å oppleve så utrolig mye på denne turen, og at det var helt fantastisk å være der, i Cape Town, og være frivillig.

Spennende utflukter og nye venner

Igjennom hele oppholdet mitt så var jeg så utrolig heldig. Var heldig med å møte så utrolig mange kjekke folk, og gjøre de mest fantastiske utfluktene man kunne tenke seg. Jeg var som sagt på TableMountain  hvor jeg rappelerte ned fra den høyeste kommersielle fjellveggen i verden. Var også på vintur, canyooning(fjelltur og klippehopping), Peninsula Tour, Robben Island, Waterfront, The Old Biscuit Mill, Skydiving og Townshiptour.

Jeg og noen av de andre jentene i huset som vi bodde i var også så heldige at vi ble kjent med ei lokal jente. Hun inviterte oss alle hjem til huset hennes i Khayelitsha, hvor hun serverte oss typisk Sør-AfrikanskBraai, som altså er barbeque på Afrikaans. Gold var også en restausant vi var på som serverte så utrolig mange forskjellige afrikanske retter. Du fikk 14 småretter, og ble tatt med inn i et afrikansk paradis av musikk, dans  og mat.

Utenom fantastiske turer med venner jeg fikk, så hadde jeg også noen utrolig utfkluter med barna. En dag tok vi med de 8 eldste på pizza og kino. Det å se hvor glade de ble når de fikk være med er en følelse du aldri glemmer. Vi tok også med 10 av barna på stranden en gang, og når du ser de springer i vannkanten og ler og smiler så er det bare helt fantastisk. Hvis jeg kunne så kunne jeg for alltid ha levd på det å se hvor glade barna ble når man tok seg litt tid til dem, og gav dem litt oppmerksomhet.

Litt ekstra kjærlighet

Man merket relativt fort at barna ikke hadde fått like mye kjærlighet i forhold til barn som alltid har bodd med foreldrene sine. Så når du kunne gi dem litt ekstra kjærlighet, på en enkel måte som å la dem sitte på fanget ditt og lese en bok til dem så var det en helt fantastisk følelse. De var så åpne og gode, og kom å klemte på deg hele tiden. Fortalte deg hvor glade de var i deg. Det  sterkeste minnet jeg har fra turen er når jeg skulle si farvel til alle barna. Jeg kommer aldri til å glemme dem, og nå en og en halv måned etter jeg kom hjem så tenker jeg fortsatt på dem hele tiden. Ved å være frivillig så kommer du til å se ting du kanskje ikke har så lyst å se. Det er helt klart at det er tøft å se vilkårene som noen folk bor i, i Sør-Afrika. Men å se hvor mye kjærlighet de har i seg, hvor mye det betyr for dem at vi hjelper dem.

Jeg kommer aldri til å angre på at jeg var en frivillig i to måneder i Cape Town, fordi det er den beste avgjørelsen jeg har tatt!