Reisebrev fra Ingrid

Å få lov til å være en del av den store Baphumelele-familien, har til nå vært den beste opplevelsen i livet mitt. Jeg var der i tre måneder, men skulle ønske at jeg kunne være der mye lenger.

Jeg har nå vært hjemme i to uker, og jeg vil bare tilbake. Tenker du på å jobbe som frivillig, så sier jeg; bare gjør det! Du vil ikke angre. Jeg vil bare si til deg at du kommer til å få det helt fantastisk. Du vil møte så mange mennesker fra hele verden, og du vil bli så knyttet til barna. De vil elske deg når du gir de litt oppmerksomhet og kjærlighet. Vær med på å gi de fine barndomsminner, for de har allerede i ung alder vært igjennom en vanskelig tid i livet deres.

Du vil få en veldig variert hverdag, da det er mange prosjekter du kan delta på. Du kan være med på å assistere ved en førskole med aktiviteter. I Clemens vil du være med på å arrangere aktiviteter for syke barn, samt hjelpe med mating og omsorg. I Babyhouse, er det om å gi de minste barna oppmerksomhet og trygghet, men også hjelpe sissiene med hverdagslige oppgaver. Du vil også få mulighet til å tilbringe tid med de eldre barna, og de setter virkelig pris på tiden du bruker med de. For å gjøre hverdagen og samarbeidet med sissiene enklere, vil du også lære deg noen ord på xhosa.

I barnehjemmets leilighet tilbrakte jeg tiden alene i noen uker, men jeg delte også med tre andre helt fantastiske jenter fra Danmark, Luxembourg og Norge. Leiligheten hadde en veldig bra standard til å ligge midt inne i slummen, så vi hadde en kjempefin tid sammen og jeg vil takke de for alle de fine minnene vi skapte. Man merket også at det var veldig mye enklere å være flere om enkelte ting, enn å være der helt alene.

Dette oppholdet har vært med på å endre mitt syn på slummen. Enn så lite de har, så klarer de å holde humøret oppe og sette pris på livet de har fått. Og det jeg synes som er så tungt å forstå er det at det er så lett for oss å bare komme oss ut fra slummen, men så vanskelig for de innfødte. Men selv om Khayelitsha har mange dårlige sider ved seg, så har det så mange fantastiske også. De kan bare være litt vanskeligere å se. Men etter å ha bodd der i 3 måneder, så klarer jeg å se de sidene også og det er jeg så takknemlig for. Det jeg vil savne aller mest er den kjærligheten barna gir og hvor mye takknemlighet de viser. At barna kommer løpende bort til meg, mens de roper ut navnet mitt. At barna sitter på fanget mitt, og at vi ikke kan snakke sammen men bare med kjærlighet og gode smil, så vet vi hvor vi har hverandre. Jeg har lyst til å takke alle sammen som var med på å gjøre mitt opphold så spesielt. Jeg er så glad for at jeg valgte å tilbringe disse tre månedene akkurat her. Dette var mitt første frivillig arbeid, men definitivt ikke det siste. Enkosi kakhuli, Baphumelele!