Marianne jobbet frivillig med funksjonshemmede barn i Ghana

Marianne arbeidet frivillig ved et senter for funksjonshemmede barn i Ghana og bygget et fantastisk sanserom til dem. Les mer om hennes opplevelser som frivillig i Ghana og se de fine bildene fra prosjektet.

Det er noe jeg la merke til allerede fra dag en. Disse barna får sjeldent leke, de blir ofte plassert i en stol eller på en madrass og får oppmerksomhet kun ved måltider, eller de blir båret på ryggen til mor hele dagen. Alle barn trenger å få stimulert sansene sine for å utvikle seg. De trenger å bruke sine ressurser på sitt nivå fysisk og mentalt, spesielt disse barna som ikke kan ytre sine behov. Funksjonshemmede er ofte i Ghana sett på som en straff fra gudene, og de ses ned på og er lite verdt. Jeg ønsket å gjøre noe for disse barna som jeg allerede har blitt glad i. Da kom ideen om å innrede et sanserom.

Det var mange i Norge som hjalp meg med å realisere planen, og jeg regner med dere er litt spente på resultatet. Rommet ble å hete «Blue Lagoon», litt «cheezy», kanskje. Men syntes det var et passende navn ;-)Min siste uke på sykehuset ble litt hektisk for å ferdigstille alt. Ghanesere har ikke samme oppfatning av tid (og ikke minst tidsfrister) som oss tidsfreaker her i Norge. Jeg måtte være litt streng, og ganske masete for å få gutta på verkstedet til å fullføre arbeidet jeg hadde bestilt hos dem….dvs. hylle, bord, madrass med skinntrekk og gardinoppheng. Det hjalp litt, men til slutt gikk faktisk sjefen sjøl, Mr. Ato, til dem for å få fart på sakene. Dagen før «åpningen» fikk de alt ferdig.

Med siste rest av budsjettet kjøpte jeg inn drikke og litt snacks og inviterte alle barna og ungene til åpningsfest. Mr. Ato skulle også dukke opp og gjøre en offisiell overtakelse av nøklene, men….han dukket aldri opp. Det gjorde ikke så mye, vi hadde det gøy uansett! Barna fikk prøve lekene, mødrene var i hundre over å endelig se det ferdige resultatet. De hadde aldri sett noe slikt før, og spurte og grov «hva er dette til» og «hvordan bruker man denne». «De sang og koset seg med snacks og drikke. Dette var min siste dag på sykehuset, og flere av de ansatte på de forskjellige avdelingene kom innom for å se dette rommet, som de hadde hørt rykter om at obrunien hadde laget. Nå håper jeg bare at det blir brukt masse framover og at ungene får glede av det! 🙂

Good evening, ete sen?

Tida flyr avgårde, men samtidig føles det som at jeg har vært i Ghana i en liten evighet. 2 måneder har passert, fulle av opplevelser og inntrykk. Kanskje burde jeg bruke mer tid på å reflektere over forskjellene og nyansene i hverdagslivet som jeg opplever hver dag? Bare hvordan det å hilse på hverandre er utrolig viktig for en ghaneser. Dersom en ghaneser hilser, og ikke får svar vil han bli meget skuffet og lei seg. Jeg hører ‘good morning’, ‘good afternoon’,’good evening’ og ‘ete sen’ (hvordan går det) hele dagen. Kanskje noe å lære for oss nordmenn? Den 19.kommer min kjære nedover, det vil nok hjelpe meg til å åpne øynene og se Ghana på ny igjen. Det skal bli fantastisk å dele det med han!
Siden sist har jeg tilbragt en helg på stranden i Accra, der jeg møtte en kompis som jeg ble kjent med på flyet nedover. Forrige helg var jeg på Winneba-stranden for å hjelpe et barnehjem på utflukt. Vi var 5 voksne og 27 barn stablet inn i en kassebil (helt normalt), du skal tro det var litt av en jobb med å holde orden på gjengen. Men barnlig latter og glede veide opp for strevet, flott å se hvordan de storkoste seg!

I sanserommet gjør vi store framskritt. Forrige uke fikk jeg dra til et kjøpesenter i Accra for å handle inn leker og en liten barnehuske. Veggdekoren har jeg avsluttet nå, og i dag fikk jeg kjøpt inn gulvbelegg og madrass pluss lær som madrassen skal dekkes med for hygieniske grunner. En belgisk frivillig hjelper meg med å lage fiskeformer i tre til å feste på veggen, mødrene til barna hjelper med rengjøring og snekkerne er i sving med barnebord, hylle og å reparere et hull i taket. Vertsmoren min skal sy gardiner. Som dere skjønner er det mange involverte for å få rommet ferdig! Neste uke skal jeg hospitere på en gård, så jeg har faktisk bare 1,5 uker igjen å jobbe!!! Men vi står på, og skal greie det. Gleder meg stort til å se barnas reaksjon på det ferdige resultatet 🙂

Og det males og det males

Så, tilbake til sanserommet. Jeg fikk kjøpt inn et spann blåmaling og malekost mandagen før jeg reiste. På jobb fikk jeg beskjed om at de skulle finne noen som kunne male for meg… Da Jeg sa jeg skulle gjøre det selv ble de lange i maska, maling viser seg å være mannfolkarbeid» her. Jeg insisterte likevel på å gjøre det selv, for å få fortgang i arbeidet. De spurte i vantro: «-Er du sikker på at du kan klare det?» «-Har du noensinne malt før?»… Hele tiden kom det folk inn for å se om det virkelig var sant at en hvit dame gjorde mannfolkarbeid, en av mødrene fikk til og med lyst til å prøve seg. Så, når jeg etter 4 timer hadde malt ferdig fra gulv til tak, måtte de innrømme at de var litt imponert hehe…

Dagen etter fikk jeg tak i gulmaling og malte nederste del av veggene som skal etterligne sandbunn i sjøen. Vi har fått installert en vifte i taket, og fjernet noen løse rør og ledninger. Fra verkstedet har jeg bestilt et lite bord i barnehøyde, og oppheng til forhenget. På mandag skal jeg sette i gang med dekoreringen av veggene. Mye som gjenstår, men jeg skal klare å gjøre det ferdig før avreise!!!

Prosjekt sanserom!

Hver morgen reiser jeg en ganske lang vei for å komme meg til jobb. Sykehuset jeg jobber på er drevet av Frelsesarmeen. Det har mange avdelinger, helseklinikk, legekontor, fødestue, barsel, lab, sosialrådgiving, ortopedisk verksted og rehabiliteringsavdelingen -hvor altså jeg holder til. Rehabiliteringen har egen fysioterapaut som insisterer å bli kalt tante Rose 🙂 Hun har visstnok 32 år på baken som fysio, og er en meget bestemt dame. Jeg er nok ikke helt enig i alle behandlingsmetodene hennes, men hun gjør også en del bra. Jeg jobber i avdelingen for barnerehabilitering, der er tante Rose innom kun et par ganger i uka. Mødrene og barna bor på senteret i noen måneder mens behandling pågår. For øyeblikket er det 9 barn inne. De er fra 1 mnd gammel til 7 år, og har forskjellige diagnoser.

Jeg skulle absolutt ønske jeg hadde mer kunnskap om barnerehabilitering, men det er noe jeg la merke til allerede fra dag en. Disse barna får sjeldent leke, de blir ofte plassert i en stol eller på en madrass og får oppmerksomhet kun ved måltider, eller de blir båret på ryggen til mor hele dagen. Alle barn trenger å få stimulert sansene sine for å utvikle seg. De trenger å bruke sine ressurser på sitt nivå fysisk og mentalt, spesielt disse barna som ikke kan ytre sine behov. Funksjonshemmede er ofte i Ghana sett på som en straff fra gudene, og de ses ned på og er lite verdt. Jeg ønsket å gjøre noe for disse barna som jeg allerede har blitt glad i. Da kom ideen om å innrede et sanserom. Det vil være noe varig som kan brukes og være til nytte for mange barn i mange år. Sjefen sjøl på senteret likte ideen, og fant fort et rom jeg kunne bruke.

Nå har jeg fått ryddet og vasket det ned og montert en vifte i taket. Planen er å dele rommet i to med gardiner. I den ene delen vil jeg dekorere veggene med tema fra havet, så fisker, skjell, tang og tare, krabbe osv. Jeg skal henge stoff fra taket for å skape en myk atmosfære, og få laget madrasser med skinntrekk til gulvet og en liten tunell. Noe av dekoren vil være laget i forskjellige materialer for taktil stimuli. Jeg skal prøve å finne lys i forskjellige farger, og kanskje lavalampe. En sakkosekk hadde vært flott, men er usikker på om det er mulig å finne her. I den andre delen av rommet vil jeg oppfordre til læring gjennom lek. Der kan barna sitte ved et bord og kose seg med forskjellige leker, spill, enkle instrumenter osv. Jeg vil også kjøpe en cd spiller og cd’er. Så, dette er den foreløpige planen, og det kommer selvfølgelig til å koste en del. Min kjære mamma, pappa, søster og bror har hver sponset noen hundrelapper slik at jeg kan få kjøpt maling og satt i gang. Tuuusen tusen takk.

Min ghanesiske vertsfamilie

Jeg bor altså hos en ghanesisk familie litt utenfor Swedru. Swedru er hovedstaden i sentralregionen med ca 30 000 innbyggere. Mor Margaret er en flott pensjonert lærer. Hun har 4 barn; to sønner, en med familie som bor i England, en som bor og studerer i Kumasi men som er hjemme på ferie nå. Og to døtre. Begge døtrene bor hjemme. Claudia jobber lange dager i en bank, det er nok hun som tjener de fleste pengene til husholdningen. Peggy er hjemme med sønnen Kelvin 2år, mens faren jobber i Kumasi og bygger hus til dem der.

Familien leier et horisontaldelt hus, men ganske god standard. Huset har tre soverom, stue, dusj, wc og kjøkken. Jeg har eget rom, og de andre deler. På kjøkkenet har vi et gammelt kjøleskap og 4 gassbluss, men bare et av dem fungerer. På badet fungerer dusjen av og til, men oftest dusjer vi med vann fra en bøtte. I stua har de tv, familien liker å se ghanesisk såpeopera 😉 Min dag starter når sjefshanen i gata bestemmer seg for å si god morgen med sin noe særegne kykeliky. Som oftest får jeg to tre timer til på øyet, men fra fire og utover våkner gata til liv. En kan høre fuglesang, bønnerop, radio, sauer, geiter, folk som feier utenfor huset og prat. Jeg tar en kjapp vask før frokost bestående av enten grøt eller toast, og noen ganger en kopp te. I syvtiden går jeg og Claudia til hovedveien ca 10 min. Derfra tar vi taxi til byen, fast pris 80 pesewas (under 2kr) Fra byen tar jeg trotro (minibuss) videre til jobb. Noen ganger kan jeg bruke over en time for å komme meg dit… her i Ghana er tålmodighet virkelig en dyd! Hjemveien fungerer på samme måte. I løpet av disse turene hilser jeg sikkert på minst 30 mennesker. Noen vil prate, andre vil ta meg i hånda. Noen vil ha nummeret mitt og ta meg ut på date, og frieri er heller ikke så uvanlig 😉 Jeg elsker at alle hilser på alle, og spør hvordan man har det. Det skal jeg fortsette med i Norge!! Vel hjemme begynner vi som oftest med å lage middag, ghanesisk matlaging tar timevis, og Peggy og Margaret synes det er morsomt å lære bort. I Ghana har de ikke tradisjon for å spise sammen (!) Så alle spiser til forskjellige tidspunkt, noe uvanlig for meg. Ellers er dagen rolig. Jeg leker med Kelvin og vi kan sitte ute på trappa og prate med naboene. I nitida er jeg allerede klar for en vask og senga.

Obruni i Ghana

Akwaaba betyr velkommen! Nå har jeg vært i Ghana i 1 uke, og kan ikke beskrive hvor utrolig gjestfrie og velkomne menneskene her er. Jeg har allerede opplevd så mye, det føles som jeg har vært her lengre. Fra lørdag til onsdag var jeg i Accra, hovedstaden. Der bodde jeg på hostell sammen med 4 andre frivillige. Tre norske og ei sveitsisk jente. Vi fikk hadde tromme og dansekurs, så utrolig morsomt.. og Ghaneserne syntes vi så morsomme ut med våre stive urytmiske obrunikropper Obruni betyr hvit, og folk roper det etter oss hele tida. Det er heldigvis ikke ondt ment, så vi kan svare dem med å si obibini, som betyr svart. Dette synes de er veldig morsomt! hehe… I Accra var vi også på marked, en ekstremt intens opplevelse for ALLE ville selge oss noe hele tida. Jeg kjøpte meg 2 kjoler…som viste seg å være for store dessverre…… Vi var også en tur på stranden i Accra, deilig å få svømme litt i havet. Det er selvfølgelig ufattelig varmt og fuktig vær, 30 til 37 grader hver dag så jeg svetter som en gris!!!! På onsdag morgen ble jeg kjørt til byen jeg skal bo i, Swedru. Den ligger et par times kjøring vest for Accra. Familien jeg bor hos er kjempeflott. Det er mor Margaret som er eldst i huset, hun passer godt på at jeg får i meg nok mat osv. Så er det sønnen Emmanuel som egentlig bor i Kumasi, han er hjemme på ferie i 2 uker. Så er det datteren Claudia som jobber lange dager i bank, og datter Peggy som er hjemme med sønnen Kelvin på to år, så skjønn liten gutt. Men en smule bortskjemt hehe. Huset jeg bor i har god standard etter Ghanesisk målestokk. Vi har tv, innlagt vann og gassovn. Noen ganger fungerer ikke vannet, men da kan vi hente vann fra en kran rett utenfor huset. Jeg hjelper til med matlagingen, spennende å lære å lage ghanesisk mat. Alt jeg har smakt så langt er nydelig, og heldigvis bank i bordet ingen mageproblemer ennå. Noen av de andre jentene fra hostellet bor på barnehjem, hvor standarden er veldig dårlig. I helga har jeg besøk av den sveitsiske jenta, så hun synes jeg bor luksuriøst i forhold til henne. Jeg startet å jobbe her på torsdag, det er et stort sykehus med mange avdelinger. Jeg jobber på fysio/rehab delen. Har begynt å jobbe med noen av barna der, det er små babyer også. Jeg prøver å tilpasse hjelpemidler, finne metoder og treningsopplegg som kan hjelpe dem. De som jobber som fysioterapeuter gjør ikke den beste jobben, dessverre…… så jeg håper å gjøre en forskjell for barna.

Før avreise- om rehabiliteringssenteret

Jeg har tidligere skrevet at jeg skal jobbe på et barnehjem, men siden jeg ikke har vært helt overbevist om at det er det jeg ønsker, har jeg spurt om muligheten for et nytt sted. Nå har jeg fått vite at jeg skal bo i Agona Swedru, og jobbe i Agona Duakwa, i sentralregionen av Ghana. Jobben passer meg perfekt, det er på et rehabiliteringssenter for funksjonshemmede som jobber med opptrening, opplysning og oppsøkende arbeid. Senteret er drevet av Frelsesarmeen.

I Ghana er det dessverre fremdeles slik at noen ser på en funksjonshemming som straff fra høyere makter, og barn med funksjonsnedsettelser blir gjemt ofte bort. Senteret jobber med å finne disse barna, og tilby opptrening og hjelp i form av hjelpemidler og tilrettelegging i nærmiljøet. De reiser også rundt for å holde små foredrag i landsbyene, og på senteret tilbyr de trening og tilpassing av hjelpemidler til voksne og barn. Jeg håper virkelig at jeg kan være en ressursperson på senteret som kan bidra med min erfaring. Jeg håper også å kunne bidra med innkjøp av utstyr slik som treningsapparater og hjelpemidler. Kanskje starte en liten innsamlingsaksjon?

Foto: Marianne Mikkelsen