Malins 3 måneder i Guatemala

"Jeg har lært så mye på turen, truffet fantastiske og engasjerte mennesker, nydelig barn og et åpent og lidenskapelig folk. Jeg har utfordret meg selv og best av alt har jeg skaffet meg gode venner over hele verden, for resten av livet!"

Første møte med Guatemala

Etter å reist til London, videre til Miami og til slutt til Guatemala, ankom jeg vertsfamilien nesten 28 timer etter avreise hjemmefra. Det var seine kvelden da jeg kom frem og vi banket på døra hos vertsfamilien. Personen som åpnet var bitteliten og kledd i en slags kimono. Dette var Zoila, husmoren. En blid og søt dame, men kun spansktalende. Jeg følte meg litt alene da den engelsktalende sjåføren lukket døra og dro. Nå var det kun meg, Zoila og to skikkelig gneldrebikkjer, som vekket hele huset, og kanskje også resten av nabolaget da jeg kom. Zoila viste meg til rommet mitt, og med tegnspråk forklarte hun meg at jeg ikke måtte putte papir i toalettet. Så var det bare å legge seg og vente på neste dag, og håpe på å ikke bli spist av hundene.

Antigua og spanskskolen

Antigua er en sjarmerende by, med alle slags mennesker. Husene ligger vegg i vegg, med gitter for vinduene, malt i rødt, gult, blått og hvitt (etter det spanske og det guatemalske flagget). Restaurantene og butikkene ligger innimellom. Det finnes ingen uteservering eller særlig med stativer på utsiden av butikkene, så det er vanskelig å se at det faktisk er steder man kan gå inn. Det ser egentlig litt stusselig ut fra utsiden, men hvis man titter inn, kan det være flotte hager og dekorasjoner på innsiden.

Skolen har et myldrende liv og internasjonal sfære. Flertallet av elever er for tiden belgiske, tyske og norske. Man har undervisning med privatlærer, både ute og inne i små grupperom. Selv om man sitter med bare noen meters mellomrom, blir man så fokusert på det man driver med, at man fort glemmer de som sitter rundt seg. Læreren min heter Carmen, og jeg føler meg så heldig som har fått henne som lærer. Vi begynte bare med å prate, og jeg er ganske sikker på at hun fort skjønte at hun skulle få litt å slite med…Vi gikk gjennom en hel masse, og jeg fikk lekser allerede første dag.

Turer med spanskskolen

Etter en frokost med eggehakk med salsa, den obligatoriske bananen, og en kopp kaffe, dro vi en morgen på utflukt i regi av skolen til Cerro de la Cruz, en høyde med utsikt over hele Antigua og vulkanene rundt. Det var en fin liten gåtur, men med over 300 trappetrinn, hadde alle allerede halvveis sluttet å prate, da vi hadde nok med å puste. Det var en deilig solskinnsdag, og vi satt med ryggen til den stekende sola, mens guiden fra skolen, Freddy, fortalte om Guatemala.

Skolen har aktiviteter de fleste dager som man kan melde seg på om man ønsker. Vi meldte oss på skoleaktiviteten «tur til San Pedro aqua calientes», i god tro om at vi skulle få oppleve en varm kilde. Ikke en eneste liten vannpytt så vi. Derimot ble vi tatt imot av en dame av indiansk opphav og ført inn i et slags hus, hvor vi videre ble møtt med musikk og røkelse. Det var kanskje syv-åtte damer, iført flotte drakter, som skulle lede oss gjennom forskjellige produksjonsteknikker og lokale tradisjoner. De danset for oss, kastet blomster, sang litt, og etter hvert ble noen av oss brukt for å demonstrere div. ritualer. Jeg spilte moren til en annen frivillig i et simulert bryllup. Det var så gøy å få kle seg opp i lokale klær. Vi avsluttet besøket med å lage våre egne tortillas, noe som var mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg!

Jeg har også vært på gåtur til Ruina de San Francisco og Museo del Hermano Pedro, hvor det både er en kirke fortsatt i bruk, et tidligere kloster for nonner, samt et museum. Museet hadde et veldig spennende rom, med takkegaver og hilsener fra mennesker som har opplevd mirakler etter å ha bedt til St. Hermano Pedro. Det var en hel vegg full av krykker fra folk som har fått tilbake evnen til å gå på egenhånd. Her er også et bilde fra en helgetur vi hadde til Lake Atetlan.

Hjemme hos vertsfamilien

Når man kommer inn hoveddøra fra gaten, kommer man først inn i en TV-stue, fylt med krukker, urner og fotografier. Kikker man videre innover, er det en lang hall med fire dører. Først rommet til vertsforeldre Zoila og Alfredo, som har en gardin som dør, deretter mitt og Paulinas rom, og til slutt badet. Døren til badet kan ikke låses, så regelen er at om den er åpen, er det ledig. Det er den rareste dusjen jeg har sett, og varmtvann har jeg til gode å oppleve. Gangen med rommene i har kun tak, ikke sidevegg, så er i prinsippet utendørs. Her henger det planter, to bur med undulater i, og annen pynt. På kjøkkenet, som også er halvveis ute, finnes det et kjøleskap, en gassovn, og spisebord. Samt en hel del krimskrams. Det er bilder og figurer av Jesus, Jomfru Maria og andre helgener over alt.

Zoila og Alfredo bor i dette huset med datteren sin, hennes mann og deres datter, Mia. Mia er 4 år, et uromoment, og ei god og rund jente. Hun prater konstant og lager masse morsomme grimaser når hun ikke får viljen sin (eller bare får lyst). Maten får vi servert tre ganger daglig (ikke mer, ikke mindre enn det som er på asjetten) og det er alltid like spennende hva vi får.

Prosjektarbeid – de første dagene

Jeg fikk beskjed om at prosjektet jeg skulle jobbe på, ikke hadde så stort behov for frivillige for tiden, så jeg bestemte meg for å bytte. To av de andre frivillige skal også starte prosjektene sine samtidig, så vi dro sammen med lærerne våre på besøk til en skole. Vi tok bus for 2Q dit og tok beina fatt på tilbakeveien. Vi ble tatt imot av en superhyggelig mann. Han viste oss rundt på skolen, som de akkurat hadde flyttet inn i. Det viste seg at de har byttet lokaler i år og at alt er nytt. Det er flotte farger overalt, tegninger på veggene, hyggelige klasserom (dog litt fulle), «luksuriøse» bad, og kjøkken. Dette er en skole med elever fra ca. 3-16 år, fordelt på forskjellige områder og klasserom. Skolen har en idé om å forandre denne generasjonen til en generasjon som kan «komme et sted i verden» ved å utdanne seg, lære andre språk og annet. F.eks. lærer de de minste at man må pusse tennene sine, vaske hender, osv.

De er ikke som en tradisjonell guatemalsk skole, og har undervisning i musikk, dans, kunst og idrett ved siden av mer tradisjonelle fag. De får også servert to måltider om dagen gratis. Mange guatemalske barn får bare frioles (bønner) og utvannet kaffe til frokost. Dette må derfor være paradis! Jeg gleder meg til å begynne her, selv om tanken også gjør meg skrekkslagen. Hvordan det skal gå med spansken vet jeg sannelig ikke, men håper at det skal fungere likevel! De har også rullestolramper og andre tilpasninger for barn med spesielle behov. Sammensetningen av barn her er stor, og etter hva jeg har forstått, blir de plassert litt etter alder og behov. De har en gutt på 8 år, som nylig er blitt deportert fra USA etter å ha levd så å si hele livet sitt der. Han snakker naturligvis nok bare engelsk, men skolen prøver å hjelpe ham så godt de kan. De fleste klasserommene har ikke pulter, men bord som elevene sitter sammen rundt. På den måten blir det lettere å inkludere alle og holde en uhøytidelig tone. Pga av dette og at det kun var to frivillige fordelt på hele skolen (skal helst være en med hver lærer), var det ikke så vanskelig å ta avgjørelsen om at dette skal bli min arbeidsplass fremover.

Spente trasket vi «hånd i hånd» som tre glade barn på første skoledag til vår første arbeidsdag. Jeg jobbet først to dager i en klasse med elever i 7-8 års alderen, men det var vanskelig å forstå hva vi skulle bidra med i denne klassen. Etter to dager bestemte vi oss derfor for å spørre om å bytte klasse, og da dele oss i samme slengen. Jeg startet i 3 klasse, med læreren Giovanny. Her var mottakelsen en helt annen, vi satte oss i sirkel mens alle fortalte navet sitt og hva de likte å gjøre. Jeg fikk til og med applaus! Fra før i denne klassen var den tyske voluntøren, Johanna. Hun hadde vært på prosjektet en stund og hjalp meg å oversette noe av spansken. Dette var så mye bedre, jeg ble satt til å dele ut ting, rydde i mappene til barna osv. Læreren er en veldig hyggelig fyr, det samme er elevene, kun språket er en hindring.

Det har vært stor fest på skolen pga. av karneval-sesongen som er her nå. Begrepet konfetti har fått ny betydning! Alle elevene hadde med seg egg som toppen var skåret av, fylt med picapica, og forseglet med silkepapir. Disse slår de i hodet på hverandre (og oss), så hodet blir fullt med små papirlapper i alle mulige farger. Til og med trusa mi var full av picapica, og jeg hadde tydeligvis vært svett på ryggen, for jeg hadde fått store, fargede roser der det hadde blitt liggende konfetti. Det ble spilt masse musikk, og alle danset. Helt utrolig å se rytmen til barna! Ikke rart de blir gode dansere når de vokser opp.

Semana Santa

Påsken er en stor høytid her, og hver søndag i hele mars, er det store tog i gatene for å bygge opp til «Semana Santa» (påsken). Damer og menn bærer på flåter med forskjellige statuer, og det spilles sørgmodig orkestermusikk. Veldig spennende og litt absurd! Der det er mye folk, er det også fullt av gateselgere, og det er masse forskjellig mat å få kjøpt, gassballonger og søtsaker. Rart å tenke at det er slik hver søndag, og at det bare blir flere folk for hver dag. De regner med at det vil komme ca. 15.000 besøkende hit i påskeuka.

Prosesjonen går jammen på natta også. Hver søndag i hele mars (med noen mindre prosesjoner på lørdagene også) samt hele påskeuka, lager folk fantastiske tepper (alfombra) på bakken av blomster, gress, farget sagspon, grønnsaker og frukt. Bare så en gjeng med lillakledte menn og damer kan trampe på dem like etterpå. FOR noen tepper de lager, helt fantastisk! Det som enda verre er, er de store skulpturene de bærer rundt på i timesvis, som sagt til og med på natten. Gamle som unge! Det er korps som spiller, noen er veldig bra, og det er alltid melankolsk. En sprø folkefest som på en litt rar måte likner på 17.mai. Her lager jeg alfombra klokken to på natten.

Prosjektarbeid  – del 2

En av jentene har lært meg mange nye gloser som er viktig å kunne i et klasserom, f.eks. ark, hullemaskin, farger, så det går bedre språklig på prosjektet. Vi har brukt mye tid på sport, spilt fotball og basket blant annet. Jeg har også gjennomført mitt eget prosjekt – en time med foredrag / opplæring i et tema. Jeg kunne velge å gjøre hva jeg ville, alt i fra å lage mat, kunst, lage armbånd, lære bort engelsk eller noe annet. En dag kom jeg plutselig på den gode gamle spå`en, og bestemte meg for å gjøre denne på engelsk. Spåen inneholder en liten kunstnerisk bit, tall, farger og en liten tekst, så dette kunne bli bra. Jeg hadde kjøpt fargede ark, en hullstanse med blomstermotiv, saks og linjal på supermarkedet, og var nå klar for prosjektet. Jeg klipte og hullet i timesvis, til jeg hadde vannblemmer i hendene og svette i panna. På slutten, da jeg var litt lei, brettet jeg arket en ekstra gang, tenkte «dette er kanskje ikke kjempelurt», men gjøv i vei likevel. «Plung» sa det, også var stansen ødelagt. Da var det bare en ting å gjøre, gå på butikken for å kjøpe ny. For å gjennomføre oppgaven fikk jeg hjelp av en lærer, da det hadde vært vanskelig for meg å forklare meg ordentlig. Vi klarte å holde ro i klassen i hvert fall i 15 min., noe jeg er ok fornøyd med. Senere skal jeg jobbe litt med avsluttningsgaver til barna. Jeg har tatt enkeltbilder av dem i forskjellige positurer som jeg har tenkt å fremkalle og sette ramme på.

På min siste dag på Los Patojos dro vi til bassengene. Jeg betalte inngang for barna, mens de andre stod for buss og mat. Andre frivillige ble også med for å hjelpe til, da lærerne ikke kan svømme ordentlig. Vi holdt oss bare i det minste bassenget, hvor alle kunne stå, så det var aldri noe problem. Fra vi dro om morgen til de var utslitte på ettermiddagen, var stemningen på topp. Vi koste oss hele dagen i sola, med godis, lek og moro! På slutten, tok vi et felles bilde, og barna holdt små avslutningstaler for meg. Det blir utrolig trist å reise fra disse barna, og læreren Giovanny, håper jeg kan komme tilbake tidsnok til å kunne treffe de igjen senere. Jeg kommer til å holde kontakt med en del av lærerne, og følge med barna mine på facebook.

Hjemreise  

Siste kvelden min i Antigua tilbrakte vi på Burros hvor Olivero holdt musikkquiz. –Vi var bare noen få poeng unna å stikke av med seieren. Etter dette tok vi kvelden, og dro neste dag på markedet for å kjøpe blomster til familien. Denne delen av markedet hadde vi bare gått forbi tidligere. Virkelig et hav av de nydeligste farger. Det ble en diger bukett med roser, gerbraer og andre blomster jeg ikke kan navnet på. Da jeg skulle betale, kostet den 40kr. Jeg tror jeg fikk litt hakeslep, og gav 20kr ekstra. Jeg gav denne buketten sammen med en kake, og noen bilder jeg hadde fremkalt av familien. Da jeg kom hjem, hang det et stort papirhjerte teipet til døra mi. Mia hadde tegnet, og skrevet en hilsen fra familien. Med blanke øyne takket jeg familien for tiden i deres hjem. Jeg fikk mange gode klemmer, og ønsker om det beste for fremtiden. Så var den lille døren stengt bak meg for siste gang…

I etterkant, tre uker senere sitter jeg og tenker tilbake på turen med et stort smil, men også med en liten klump i halsen. Før jeg reiste ble jeg forberedt på å måtte takle store forskjeller fra Norge, at jeg kunne oppleve et slags «kulturkræsj» den første tiden. Jeg reiste med et åpent sinn, og ikke én gang møtte jeg på problemer som ikke kunne løses, eller at det faktisk ikke var så farlig når det kom til stykket. Det ingen hadde forberedt meg på, var hvor vanskelig det skulle være å komme hjem igjen. Jeg har lært så mye på turen, truffet fantastiske og engasjerte mennesker, nydelig barn og generelt et åpent og lidenskapelig folk. Jeg har utfordret meg selv når det kommer til hygiene, sanitærforhold, mat, språk, bekjentskaper, selvstendighet, og mye, mye, mer. Best av alt har jeg skaffet meg gode venner over hele verden, for resten av livet! Jeg føler meg så heldig som havnet i akkurat denne familien, I denne byen, på dette prosjektet, og at jeg traff akkurat disse menneskene på min vei!

Snipp, snapp, snute, men eventyret er nok ikke ute…!