Lars-Erik jobbet som lærer

En kveld i juni satt jeg på en flyplass i Norge på vei til Ghana. Fire måneder etter at ideen om å jobbe i et utviklingsland dukket opp. Tanken på at jeg var på vei til et land hvor alt er ukjent begynte å skremme meg der jeg satt.

Jeg fikk følelsen av at livet hittil i Norge hadde gitt en illusjon om at verden er et trygt sted. Jeg presset vekk de negative tankene med tanken om at det er den mulige bivirkningen ‘’angst’’ fra malariatablettene.

Vel framme i Ghana begynte roen å senke seg. Jeg fikk følelsen av å bli tatt imot med åpne armer av et helt folk. Som hvit i Ghana blir man lagt godt merke til av de innfødte og mange vil slå av en prat. Og de er tvers igjennom hyggelige bortsett fra en og annen utspekulert selger eller taxisjåfør.

Vertsfamilien – og de andre

Jeg skulle jobbe på en ungdomsskole og bo i en ghanesisk vertsfamilie i fire uker. Da jeg møtte vertsfamilien og fikk se stedet jeg skulle bo ble det klart at forestillingene mine om hvordan det skulle bli ikke stemte så godt. Plassen jeg bodde bestod av flere småhus med kun soverom, samlet rundt et felles uteområde dekt av oransje sand. På uteområdet kom det og gikk det en hel del folk fra mange forskjellige familier gjennom dagene. Umulig å holde oversikt over alle. Det tok flere dager før jeg i det hele tatt visste hvem som hørte til i vertsfamilien min. De skiller i mye mindre grad mellom familier i Ghana enn i Norge. Man kaller hverandre brødre og søstre enten man er biologiske søsken eller venner.

De har på en måte mye mer fokus på at man bare er mennesker, fremfor alle mulige skiller mellom mennesker vi fremhever i Norge. Ofte når man er ute og går utveksler man noen hilsefraser med folk man aldri har møtt før man passerer. Det er ingen forventninger til at en samtale skal inneholde noen ting som helst. Den uformelle stemningen mellom menneskene var veldig behagelig. I Ghana er litt som om man kjenner alle man møter litt fra før, og i likhet med dem man møter er man jo et menneske selv så man vet jo faktisk litt om hvordan de har det.

Det frivillig arbeidet på skole

Som lærer på en ungdomsskole fikk jeg opplevd mye, både av utfordringer for min egen del og jeg fikk se en veldig annerledes skolehverdag. Da jeg kom var det slutten av semesteret, så den ordinære undervisningen var for det meste over til fordel for repetisjon. Jeg fikk høre at jeg stod fritt til å undervise i det jeg ønsket så å si når jeg ville. Dermed hadde jeg undervisning helt på egenhånd for en klasse på 50 fra første dag på skolen.

Av lærerstaben var det noen som tok seg bryet med å møte opp, men selv de satt stort sett midt på skoleplassen under ett tre og rettet noen oppgaver i ny og ne. Andre ganger brukte de tiden på å studere de ulike varene til en forbipasserende selger. Ettersom elevene var langt fra utlært, gjorde jeg mitt beste for å lære de noe matte og vitenskap i de siste ukene før sluttprøvene sine. Dessverre opplever man at når man til forskjell fra de andre lærerne ikke truer med trepisken, er det mange som ikke er interessert i lære noe. En frustrerende situasjon, men desto mer gøy når man merker at noen av elevene virkelig vil lære.

«African time»

Livet i Ghana går sin gang i sitt eget tempo. Klokkeslett er det sjeldent man forholder seg nøyaktig til. Bussene går når de er fulle og folk står opp når hanen gjør det. Ingenting er viktig nok til at noen blir stresset av noe. Det er veldig behagelig at man i Ghana tar hver dag som den kommer og ikke bekymrer seg for hva enn som kommer senere. Det var i hvert fall inntrykket jeg fikk i løpet av mine fire uker i Ghana. Fire uker som viste seg å være ganske kort tid når jeg kom til et land så annerledes som Ghana.