Katrine arbeidet på barnehjemmet Missionaries of Charity

Katrine arbeidet på barnehjemmet Missionaries of Charity

"Dette er noe jeg anbefaler ALLE å gjøre, en opplevelse for livet på godt og vondt, man blir ydmyk og varm om hjertet. Lærer også mye om seg selv. Så takk for hjelpen jeg har fått av dere, og for at dere gjorde dette mulig for meg :-)"

«…Jeg jobber på barnehjemmet som nonnene driver. Det er helt spesielt. De gjør sånn en fantastisk jobb..vi (frivillige) må være ekstra ressurser som gir lek og kjærlighet…»

Her går det nå veldig bra. Hadde litt startvansker, men det var forutsett. Varmen, tidsforskjellen, kulturforskjellen, ja mye som er anderledes. Hadde et par tre dager med magetrøbbel, men er helt fin nå. Jeg har til nå vært den eldste frivillige, og den eneste fra Norge. Kjente litt på «ensomheten» en stund, men det har gått seg til veldig fint. Man finner alltid noen å «henge» med. Det er veldig mange frivillige her nede akkurat nå, er vel flere enn de har hatt noen gang etter som jeg har forstått. Ca 40 stk. Har forstått på de som har vært her en stund at det blir litt «grupperinger/klikkete» når det blir så mange. Man må liksom finne sin plass. Men jeg trives veldig godt, dette er en fantastisk opplevelse på godt og vondt. Det gjør noe med en, man får litt perspektiv på ting. Å leve sammen med en familie i Bliss er spesielt, man kommer innpå og får se deres hverdagsliv. Man lærer masse om den Filippinske kulturen og menneskene man omgås daglig. Plutselig blir livet i Norge en reise på første klasse, jeg kommer nok til å sette mer pris på helt vanlige ting, som å dra opp i doen, når jeg kommer hjem.

Plasseringen min er vanskelig å sette rette ordene på. Jeg jobber på barnehjemmet som nonnene driver. Det er helt spesielt. De gjør sånn en fantastisk jobb, hva ville disse barna vært uten dem…. Men så er det så mye som skulle vært anderledes (etter norsk standard). Å komme fra Norge, å ha jobbet i barnehage for så å komme hit gjør at man må ta noen runder med seg selv og senke kravene noen hundre hakk. De gjør virkelig så godt de kan under deres forutsetninger, så vi (frivillige) må være ekstra ressurser som gir lek og kjærlighet. Kysse, klemme, leke og le masse med dem. Barna blir så glade da, de krever så lite, og de bare elsker deg for alt du gjør for dem. Jeg har dem allerede langt inni hjertet mitt og ser ikke fram til å reise fra dem. Jeg prøver å ha litt aktiviteter hver dag, engasjere dem litt, det er det ellers ikke tid til for dem som jobber der. Vi maler, leker med modellkitt, lager perlekjeder, ballonger og div. andre ting som jeg har hatt med fra Norge. Det er et tips til andre som reiser ned, ha med noe man kan engasjere med og ta gjerne med noe nytt hver dag. Ikke gi alt på en gang, og gjør ting sammen med dem.

Dette er en fantastisk organisasjon. Jeg er innom community senteret (hvor de holder til) hver dag. Der møtes frivillige og det er aircon og wi-fi 🙂 vi er helt på bølgelengde med dem som jobber her og de hjelper til med alt du ønsker. Når jeg fikk mageproblemer kom de hjem til meg for å se hvordan det gikk, så man er aldri overlatt til seg selv, det er alltid noen som bryr seg.

Dette er noe jeg anbefaler ALLE å gjøre, en opplevelse for livet på godt og vondt, man blir ydmyk og varm om hjertet. Lærer også mye om seg selv. Så takk for hjelpen jeg har fått av dere, og for at dere gjorde dette mulig for meg 🙂 Dette er ikke siste gangen, jeg er bare 41 år 🙂