Kaja på barnehjem i Ghana

Nå er jeg her i Ghana, omringet av rakryggede, formfulle og fargerike kvinner med bøtter og kar på hodet. Syngende og trommende mennesker, kaklende høner, brekende geiter og religiøse ghanesere; eventyret jeg har jobbet så hardt for å oppleve.

Hallo nordmenn!

Her kommer er aldri så liten roman fra ananashimmelen! Jeg ser jo at jeg kanskje ble litt ivrig her jeg satt og skrev, så dere får se på det som litt underholdning i en kjedsom stund. Jeg blir stappet av inntrykk og kunnskap hver eneste dag. Jeg har stilt så mange spørsmål og har fått så mange svar, og mer skal det bli.

Vi begynner å bli kjent med barna, både på barnehjemmet og på skolen.

Her blir oppdragelsen av et barn sett på som hele samfunnets oppgave, ikke bare foreldrene. Dette har nok mye å gjøre med at de lever mye tettere, lager maten, vasker tøy og arbeider mye utendørs og ikke har samme definisjon på hva som er deres og andres hjem. Folk går ut og inn av hverandres hus og hjelper hverandre med det som måtte trenges. Naboen har derfor like mye rett til å irettesette ungen som foreldrene har. Barna er derfor vant til å forholde seg til mange voksenpersoner, og det er lett å komme i kontakt med dem.

Hverdag og barnehjem

Jeg bor hos en 38 år gammel dame som heten Baby. En hardt arbeidende, sterk og singel kvinne. Noen som er interesserte? Hun var den som startet og som nå er leder av «Missahoe», barnehjemmet vi jobber på. Vi kommer veldig godt over ens, og hun har det veldig morsomt sammen. Det er godt å ha en lokal person og spørre om ting vi lurer på, når de kulturelle kodene forvirrer oss. Det å bo hos lokalbefolkning er en fantastisk måte å komme inn i kulturen på.

På barnehjemmet bor det 30 barn fra 1-17 år. Det er en privatskole som er en del av barnehjemmet hvor det er 145 elever. Vi begynner på jobb mellom 6 og 9 utifra hva vi ønsker selv, og slutter mellom 14 og 16. Slik er tidsbegrepet, på godt og vondt. Jeg våkner som regel i 6 tiden av galende haner, syngende mennesker, feiende unger og folk som hører på ringetoner av dårlig lydkvalitet. Folk bor tett her, privatliv finne ikke og kjøkkenet/bålet til naboen er rett utenfor soverommet vårt.

Arbeidsoppgavene våre på barnehjemmet går ut på å kle og vaske ungene, hjelpe til i undervisning, lage mat, servere mat, gå på markede å handle og gå turer med de handicappede barna. Vi kan velge mye selv hvordan dagen vår skal være lagt opp og velger arbeidsoppgavene mye i forholdt til hva vi trives med og hva vi synes er viktigst. Her blir maten til 175 barn laget på bål i en stor jerngryte hvor de står å rører med en trestokk, så det er ikke mangel på primitivitet.

YAVO

Hvithudede mennesker blir sett på som en attraksjon er i Ghana. Folk roper «yavo», etter oss hvor enn vi er, og spesielt barna. Dette betyr «hviting» på Ewe, lokalspråket i Kpando. Små barn nede i ett års alderen, som jeg ikke forventer kunne snakke en gang, roper. Skolebarna har etter flere år med frivillige på skolen også registrert at hvite ikke avstraffet fysisk, noe som nok gjør at de liker oss enda litt bedre. Så vi er ganske så populære ja… På skolen er det koselig, men i lengden blir man lei av å hele tiden bli påminnet av fremmede folk noe så ubetydelig som en hudfarge.

Barnehjemsbarna

For de fleste av ungene er foreldrene ukjente, og noen har blitt levert i en pose utenfor døren om natten. Det er mange tøffe sannheter her og hver av barnehjemsungene har sin historie og sikkert sine traumer.

Handicapp er skambelagt her og vi har derfor valgt å prioritere dem ekstra høyt, etter som det allerede er nok lærere på skolen til å undervise de andre barna. En gutt på 15 år har akkurat lært å gå, så vi går tur med ham hver dag for å øve opp motorikken hans og bygge opp musklene. Vi har også en jente her på 19 som kun ligger alene på en madrass i en mørkt rom. Hun er utviklingshemmet og kan ikke gå eller snakke, så vi tar henne med ut i rullestol så hun kan få litt sollys og noe frisk luft. Det er herlig å se hvor takknemlig hun blir når vi tilbringer tid med henne. Ansiktet hennes lyser opp og hun smiler og vinker til alle vi går forbi.

Vi merker at handicappede folk i stor grad blir gjemt bort, så vi får mange stygge og spørrende blikk når vi er uten med henne. Folk spør oss hvorfor vi vil vise oss sammen med henne.

Etter jeg har jobbet ett halvt år i norsk barnehage er det morsomt å sammenlikne hvordan barna blir behandlet her og hjemme. Her blir ungene bært i en sarong på mores rygg og ligger i den dypeste søvn mens moren går gjennom de mest folksomme markeder, med ghanesere som synger og roper mens radioene er på fult volum. Da jeg så dette første gang er det ganske latterlig å tenke på hvordan vi hvisker for å ikke vekke ungene våre når de sover. Ja, det handler rett og slett om hva de er vant til.

Utfordring: Fysisk avstraffelse

Når det kommer til fysisk avstraffelse var dette et tema jeg var forberedt på at kom til å bli utfordrende. Vi har blitt advart av organisasjonen og av Baby om å gripe inn i slike situasjoner. De sier det er del av kulturen man må godta. Jeg prøver å overholde dette og siden det da er vanskelig å stoppe en lærer som allerede har bestemt seg for å straffe en unge, har jeg funnet ut av at den beste måten å gjøre det på er å gripe inn før læreren ser eller rekker det. Jeg prøver å vise dem at det finnes andre måter å straffe dårlig oppførsel på enn vold. Hvis jeg klarer det er dette det beste argumentet de kan få mot fysisk avstraffelse, tenker jeg.

Det er utfordrende å få ungene til å forstå. De tar ofte ikke tilsnakk på alvor siden de er vant til slag, og mange av ungene forstår ikke en gang engelsk. Men det går bedre etter hvert som man blir kjent med dem merker jeg.

Ungene blir også straffet hvis de gråter. Dette er veldig uvant for meg.

Hvis en unge blir slått av en annen unge og begynner å gråte, blir han slått av lærerne fordi han gråter!? Ungen får jo gjennomgått to ganger uten å nødvendigvis ha gjort noe galt selv. En utfordrende situasjon er når en unge blir slått etter å ha gjort noe galt. Da blir det jo feil at jeg går og trøster han, fordi da virker det som om jeg ikke synes det han gjorde var galt. Den aksepterte fysiske avstraffelsen speiler seg også gjennom barnas oppførsel. De er ingen tvil og at de er med voldelige enn barna jeg har jobbet med i norske barnehager. Forskjellen er enorm.

Det merkes godt at ungene ikke er vant til for mye trøst, kjærlighet og oppmerksomhet fra de voksne. Det var en unge som begynte å gråte etter å ha dottet og slått seg. Jeg tok han på fanget for å trøste ham. Etter bare noen sekunder stod det fem unger rundt meg å late-gråt, mens de pekte på forskjellige kroppsdeler de hadde vondt. De så altså på dette som en gylden anledning til litt å få oppmerksomhet. Situasjonen ble ganske morsom og absurd, men det fikk meg også til å forstå hvorfor lærerne synes det er «lettere» bare å slå dem. Det er i grunnen slik jeg ofte føler det er. Det er en lettvindt løsning. De slipper å forklare ungen hvorfor det de gjorde var galt, slik som er veldig populær når det kommer til europeisk oppdragelse.

Lærere

På skolen er lærerens motivasjon veldig variabel. De fleste barn går på privatskole her selv om det finnes et offentlig skoletilbud. Grunnen er at det offentlige skoletilbudet er veldig dårlig. De har de best utdannede lærerne og den beste lønnen. Likevel er det ikke uvanelig å finne læreren sovende med hodet på kateteret mens elevene sitter å venter på at undervisningen skal begynne eller at de sitter og hører på musikk på mobilen. Jeg snakket med Baby om dette og grunnen er at de som har i oppgave å sjekke at lærerne gjør jobben sin også sitter på kontoret sitt og sover eller småprater, og de som sjekker at disse igjen gjør jobben sin, gjør det samme.

Når jeg hører slikt blir jeg så vanvittig takknemlig for at jeg bor i Norge. Vi ser en del av disse tilfellene på privatskolen vi jobber på også, men kun hos de minste barna. Lærer yrket blir her sett på som en foreløpig jobb for å tjene penger til videre studier, noe som fører til stor utskiftning. På skolen har ingen av lærerne vært ansatt i mer enn fire måneder. Alle mulige folk kan altså få jobb som lærere, uten utdanning, uten erfaring og uten å like barn. Eleven begynner jo på skolen når de er mellom ett og tre år. Det er gjerne en lærer alene med 30 barn. De har undervisning med tall, bokstaver, sanger og dans. Vi har to bord til 30 barn men ikke nok stoler. Så ungene sitter på gulvet og på bordene.

Når ungene skal sove blir de bedt om å legge hodet på pulten, og utrolig nok så sovner de.

Barna har med kjeks, drikke og matpakke. Så de får i utgangspunktet nok mat her. Problemer er at når lærerne deler ut maten spiser de gjerne opp halve nistepakke før de leverer den tilbake til ungen. De tar noen kjeks og drikker opp halve juskartongen. Hvis de har med noe ekstra godt en dag, er det sjeldent de får beholde det. Jeg ble sjokkert første gang jeg så dette og spurte rett ut hvorfor de tok maten til ungene. De svarte bare at de ikke kom til å orke all den maten uansett, så nå har jeg begynt å ta ansvar for å dele ut mye av maten og hvis det er noe ekstra godt, sørger jeg for at lærerne ikke ser det.

Religion

Vi er overrasket over hvor religiøst det er her. Folk flest er kristne, men vi har forstått at det minst aksepterte her er å ikke være troende.

Dette merket vi da Marie ble matforgiftet og måtte på sykehuset. Hun ble spurt om hvilken religion hun tilhørte. Dette var et av de formelle spørsmålene på lik linje med navn og fødselsnummer, og sekretæren ble veldig forvirret da hun fortalte at hun ikke var religiøs. Så fra nå av sier vi bare at vi er døpt kristne, så lyver vi ikke og unngår unødvendige kompliserte situasjoner.

Sykehus

Når det kommer til sykehusene her, føler vi oss ikke veldig trygge. Det er mange som dør unødvendige døder selv av de minste sykdommer, pga et system som ikke fungerer. Uansett hvor akutt behandling man har behov for, må man først fylle ut alle papirer om identitet, jobb, religion, eiendeler og slikt, for å overbevise sykehuset om at man har råd til å betale behandlingen. Mange kvinner dør under fødsler og vi har også hørt at det er vanlig å bare sovne inn i midten av 20 årene, uten noen diagnose. De sier de bare er «slitne av livet», men så enkelt kan det ikke være.

Primitivt

Da jeg kom til ghana var det jo blant annet for å oppleve ekte, primitive afrika, uten vestlig påvirkning. Det har jeg virkelig fått. Her er ikke en gang luksus et alternativ. I Norge er det mange som nyter en primitiv hyttetur en helg, men man har alltid tilgang til en butikk å handle noe digg mat på. Hvis man drar på haiketur eller interrail i Europa, bor på hosteller, sover i grøfter eller på fremmedes sofaer, har man alltid alternativet å spandere på seg en natt på hotell.

Her spiller det ingen rolle hvor rik du er. Uansett hvor mye penger vi hadde vært villige til å spandere for å få det flotteste av det flotte, så er det ikke luksus. Om det ikke er vann i krana er det ikke noe man kan gjøre med det. Da får man prioritere om man vil kunne trekke ned i do, dusje eller vaske klær utifra hvor mange bøtter og kar man har fylt opp med vann mens det fremdeles rant. Hvis strømmen går her, så er det bare slik det er. Nettet fungerer sirka en gang hver eller annen hver uke og samme med bankautomaten.

Supermarket og butikker finner man ikke her i landsbyen, og uansett hvor mye penger jeg har, så får jeg bare tak i ett type brød. Man kan ikke kjøpe seg til et større matutvalg, for det finnes ikke. For meg går alt dette veldig greit. Jeg stortrives. Det er deilig å ta en kald dusj med bøtte og pøs. Hvis strømmen går er det bare å ta frem en lommelykt og hverken internett eller bank er vi avhengig av at skal fungere hver eneste dag.

Det går helt greit å spise havregryn med vann til frokost ca hver morgen.

Jeg reiste selvfølgelig ikke til Afrika for å oppleve luksus, men det var likevel ikke en livssituasjon jeg kunne forestille meg før jeg kom, noe som viser at det var verdt å reise.

Vann og strøm

Noe morsomt jeg fikk vite her om dagen er at grunnen til at vannet og strømmen kommer og går, ikke er feilt i systemet. Det er kontrollert. De har ikke nok vann til å lage nok strøm. Det er derfor et system for fordelingen av dette. Så det er forhåndsbestemt hvilke by som skal være strøm- eller vannløse til en hver tid, og dette rullerer pålandsbasis.

Når Ghana spiller fotballkamper får alle strøm, men tilgjengjeld mister de strømmen neste dag. I regntiden er det vist i utgangspunktet nok nedbør til å holde landet med vann gjennom hele året, men vannbassengene er ikke store nok til å oppbevare alt vannet, så de må sippe ut noe før det renner over, noe som igjen fører til store oversvømmelser i de nærmeste landsbyene.

Mat

De lokale her spiser samme mat til middag hver eneste dag. Banco og fufu kaller de det. Det er to forskjellige retter, men jeg kan verken se eller smake forskjell på dem. Jeg kom ned her og så på med selv som alt etende.

Jeg ble veldig overrasket over hvor ekkelt jeg synes det var, både smaks- og konsistensmessig, men jeg begynner å bli vant til det nå og synes det er helt greit. Jeg har spurt dem om de ikke blir lei av å alltid spise det sammen. Noen sier ja og noen sier nei. De skulle selvfølgelig ønske de kunne variere, men det er den billigste maten de har her. Jeg tenker at noen alternativer må jo finnes, så det kan jo være mangel på kunnskap også.

De har erfaring med at slik mat ofte er for lite hygienisk for frivillige så vi får som regel ris med tomatsaus eller pommes frites og pølser, pluss frityrstekte plantaines(matbananer) som tilbehør, og dette er helt greit.

Forfenglighet

Jeg har aldri møtt en befolkning som bruker så mye tid og krefter på håret sitt. Dette er vel det eneste punktet jeg har sett ghanesere strebe etter noe fra den vestlige verden, rett hår. Av alle kvinner jeg har sett i hele Ghana, på markeder, i storby og på landbygd, fattige og rike, jeg har kun sett en kvinne med naturlig afro, og den var ikke stor en gang. Alle har kunstig hår av forskjellige varianter. Jeg har forstått at dette er en enormt stor del av den ghanesiske kulturen og valgte å benytte sjansen nå som jeg er her. Dette var en opplevelse for livet! Jeg fikk hjelp av en av kjøkkenhjelpene fra barnehjemmet til å anbefale en frisør, og hun bestilte en time til meg.

Jeg ble overrasket da jeg fant ut at det var midt i arbeidstiden, men dette var vist ikke noe problem. Jeg trengte ikke en gang si i fra til Baby eller noen av de andre lærerne. Baby var uansett ikke å få tak i, hun var også og fikset håret sitt. Mens jeg satt å ventet på min tur observerte jeg en annen kunde om ble frisert. Frisøren fletter inntilsittende rastafletter over hele hodet hennes, og da jeg kom stod de å sydde inn lange hårremser med kunstig plastikkhår. Til slutt tok de tre fulle never med forskjellige kremer som skulle få det til å se blankt ut.

Hår og tårer

Så var det min tur. Jeg ble plassert over en slags flyttbar plastikkvask med en bøtte under og de satte i gang med å vaske håret mitt. Innlagt vann er ikke å finne på frisørsalongene her og varmt vann fra springen eksisterer ikke i Ghana, så dette foregikk med en bøtte med kalt vann og en pøs. Det var både behagelig og håre mitt ble rett, så jeg var storfornøyd. Da håret var tørt satt de i gang å flette. Etter at 1/3 var unnagjort satt jeg fremdeles med en tanke om at dette var en artig ting å prøve ut nå som jeg først er her i Afrika, men etter dette ble alt forvandlet til et helvete! Fem timer satt jeg der i intens smerte. Jeg ble kvalm og klarte ikke prate til slutt. De dro og lugget. Jeg prøvde å puste rolig, meditere, klype meg i armen, holde pusten, knipe igjen øynene, men kroppen virkelig egentlig bare veldig forbannet på meg som hadde utsatt den for noe slik, og det gjorde det ikke noe bedre å tenke på hvor lite nytte all denne smerten førte til.

Aldri i livet kunne jeg ha forestilt meg at det skulle være så fælt! Da jeg satt i denne torturstolen kunne jeg hvertfall trøste meg med at jeg ALDRI i hele mitt liv skal gjøre noe liknede igjen. For meg er det ikke annet en ubegripelig at kvinnene her gjør dette frivillig hver tredje måned. Eller det vil si, de gjør det gjerne oftere hvis de blir LEI av frisyren!? Da jeg kom hjem etter denne traumatiske opplevelsen var jeg kjempekvalm og kastet opp resten av dagen og natten. Fikk for første gang oppleve å sitte på do med diare og oppkast på en gang. Jeg var sengeliggende i fire dager. Jeg begynte å tro at jeg var blitt matforgiftet men fikk vite at dette var en vanlig reaksjon også for afrikanere.

Det var vist noen av de kjemikalene de tok i håret mitt som mange reagerte på. I ettertid fikk jeg vite at de lokale vanligvis doper seg ned på smertestillende før og etter de skal til frisøren, noe som ville fått meg til å snu i døra om jeg fikk vite på forhånd. Baby lo da hun hørte hvor fælt jeg hadde syntes det var. «We just to it, you know! It’s hard to be an african woman» sa hun bare. Jeg spurte henne om hvordan man vasket disse flettene, da begynte hun også bare å le. «Vi vasker ikke håret vårt!?» sa hun, som om at det skulle være en selvfølge.

Ikke det nei… Det er forsåvidt greit nok det. De tørker over det med en varm, fuktig klut hvis det blir støvete. Det som skurrer for min er at de putter disse kjemikaliene i håret for å gjøre det glansfullt og få det til å lukte godt, uten å skylle det ut mer enn hver tredje måned når de skifter frisyre. Akkurat nå hater jeg rasta flettene mine, men ikke søren om jeg skal ta dem ut enda. Smerten må jo føre til noe godt! It’ hard to be an african woman, men så får jeg prøve ut det også.

«Smoooth»

Nå er jeg frisk og har det fint. Som dere skjønner er det veldig mye nytt å sette seg inn i og forstå. De første to ukene synes jeg derfor var litt slitsomt, men nå går det «smoooth». Koser meg en i ny kultur, med livlige folk og en spennende hverdag! Håper dere koser dere hjemme med snø og påske! Jeg gleder meg til å komme hjem og feire 17. mai heftigere enn noen gang. For selv om Ghana er kjempeflott er jeg glad for å komme fra et så velfungerende land!