«Jeg kan ikke forandre verden, men jeg kan absolutt gjøre en forskjell!»

«Jeg kan ikke forandre verden, men jeg kan absolutt gjøre en forskjell!»

Oda Emilie har brukt 8 uker på å være frivillig på et barnehjem på Filippinene, og gitt utsatte barn ekstra omsorg og glede. Les om livet i Tacloban her.

Vertsfamilie FilippineneJeg bodde i et lite sjarmerende hus hvor de hadde bl.a. en liten butikk i stua. Det var her de fikk inntektene sine fra, utenom de frivillige. Jeg hadde et lite rom, akkurat plass til en seng, et skap med plass til klærne mine i og en vifte ved siden av senga. Jeg bodde med Nanay Tessie, hennes sønn Yek- Yek og datteren hennes Jackie som var gravid da jeg kom, men fikk en baby kalt Xander etter en måned hadde gått. Det var en kjempe skjønn familie som tok meg så utrolig godt i mot, som også tok meg med på forskjellige ting slik at jeg fikk oppleve mer av den Filippinske kulturen. Jeg følte meg som hjemme med en gang og fikk et veldig godt forhold til vertsfamilien min i løpet av de to månedene jeg bodde hos de.

Den første måneden var det også en annen frivillig som bodde hos den samme vertsfamilien som meg. Hun var bare to år eldre og kom fra Spania. Det var veldig koselig å ha en annen å ”henge med” spesielt de første dagene/ukene hvor alt var nytt for oss begge.

Frivillig arbeid på barnehjemArbeidet mitt bestod av mye forskjellig. Jeg jobbet på et barnehjem med barn fra alderen helt ned i 4 måneder og opp til 16 år. Noen av barna var også vanskelighetsstilte og hadde en eller annen form for diagnose. De fleste som var nye var også syke og slet på grunn av tidligere feilernæring. Barna hadde derfor mange ulike behov og jeg gjorde alt fra å mate, skifte bleie, vaske, vugge og dulle med de minste. Og så var det mange eldre barn å gi oppmerksomhet til, leke med, lære leker av, snakke med. Det skal sies at de kunne veldig lite engelsk de eldste og det kunne være vanskelig å holde lange samtaler med de, men jeg fikk lært meg noen ord og uttrykk utover i oppholdet på deres dialekt og det ble bare lettere og lettere og kommunisere med dem.

På jobb - frivillig arbeid FilippineneEllers hjalp jeg ”Nanay” (barnepasserne) med daglige rutiner som for eksempel forberede til lunsj og middag, dele ut mat og mate de barna som fremdeles trengte hjelp til det eller kanskje hadde problemer med å klare å få i seg mat, rydde og vaske opp og for eksempel dusje og skifte på barna. Jeg var også med på et par utflukter med barna. Da var vi gjerne bare 2-3 voksne som passet på rundt 30 barn, så vi hadde en del å se etter, passe på at alle hadde det fint og hadde det de trengte, og så klart leke med. Det var alltid mye å gjøre på barnehjemmet. Det var ofte bare 3 Nanay’s der som passet på kanskje 35 barn. Og de var i tillegg som oftest opptatt med å gjøre andre ting som for eksempel brett klær, vaske gulver osv. Så jeg må bare si at det er absolutt behov for flere frivillige der som kan gi litt ekstra oppmerksomhet til barna, noe som de som jobber der ikke får mye tid til.

Frivillig arbeid på Filippinene - tur med vertsfamilienWow, jeg har lært mye om barn og barnepass disse månedene. Mer enn jeg hadde trodd jeg kom til å gjøre, men veldig glad for det og mye lærdom jeg vil ta med meg videre!

Jeg har lært utrolig mye av oppholdet. Først å fremst at materialistiske ting har så utrolig lite å si i forhold til det å kunne være lykkelig. Jeg husker fremdeles når jeg kom ned til Filippinene og landet i byen Tacloban. Jeg hadde så utrolig mange tanker og så mange nye inntrykk å ta innover meg. Jeg hadde aldri vært et sted hvor folk hadde så lite som dem, men som var så glad og hyggelige som dem. De første dagene var litt tyngre enn de andre og jeg følte for å gråte flere ganger… Men jeg følte jo ikke jeg kunne gråte, alle rundt meg var jo så glade!

Frivillig arbeid på Filippinene turDet tok ikke lang tid før jeg ble vandt til å leve som dem. Leve så ”enkelt” som dem kan jeg kanskje si. Et lite rom som var akkurat plass til meg og kofferten min. En dusj som egentlig var en balje med vann og en øse til å øse vann over seg. En do som ikke funket, men som du også øste vann i etter bruk. En hverdag som for meg bestod av å spise frokosten som ble servert av Nanay rundt sju på morgningen, dra på jobb i ni tiden, spise lunsj, gjerne med en annen frivillig, ta en liten lur sammen med Nanay, jeg på rommet og hun i stua, dra tilbake til jobb, få middag servert i 5-6 seks tiden, og deretter slappe av og snakke med vertsfamilien eller finne på noe med noen av de andre frivillige. Omtrent det samme hver dag for så vidt, selv om hver dag føltes veldig annerledes. Dette + mye mer så klart, ble min hverdag.

Frivillig arbeid Filippinene båtturI løpet av oppholdet besøkte jeg også Samar og «Sohoton natural bridge national park» – så nydelig! Jeg og en annen frivillig dro også til Cebu en helg og var bl.a. med på «Canyoning», altså hoppet i fossefall, og snorklet med hvalhaier. Så dro jeg på en dagstur til Kalanggaman, med familie og kollegaer av vertsfamilien min… nydelig liten øy med krystallklart vann og hvit sand!

Og det var så utrolig rart å komme hjem igjen etter to måneder. Da har du akkurat blitt vandt med en ny kultur og leve etter den. Du har akkurat begynt å glemme litt åssen det var hjemme med en dusj og en vask som faktisk funket og en gate som faktisk så helt strøken og fin ut. Jeg kan faktisk helt ærlig si at en av de første tingene jeg gjorde da jeg kom hjem igjen var å begynne å gråte fordi jeg syntes det var så rart å se alt dette igjen. Men samtidig da skjønte jeg hvor lite alle disse materialistisk tingene faktisk betyr og hvor mye andre ting har å si.

På jobb - FilippineneJeg har fått sett en annen verden og fått sett hvordan andre menneskers liv er på både godt og vondt. Hvordan hverdagen til mange av menneskene i Tacloban er. Og det har jeg jo fått gjort ved å bo med en lokal vertsfamilie som også har tatt meg med på besøk til deres venner og familie, og så klart gjennom jobben min hvor jeg ikke bare har fått høre historien til barna på barnehjemmet, men også til de som jobbet der. Jeg har lært så utrolig mye mer om verden, om forskjellene som finnes. Og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg faktisk har kunnet få se dette med mine egne øyne og ikke bare på bilder, aviser eller tv. For du skjønner det faktisk ikke før du får sett det i virkeligheten…

Hjemme hos vertsfamilienJeg har også lært at jeg ikke kan forandre verden, men at jeg absolutt kan gjøre en forskjell. Kanskje jeg ikke har gjort den største forskjellen i løpet av disse to månedene, men jeg har i hvert fall vært med på å gjøre noens hverdag lettere og bedre, og det vet jeg nå at alle kan være med på hvis de bare vil. Så jeg anbefaler alle å jobbe som frivillig hvis de har mulighet til det, for det er ingen ting som føles bedre enn gi håp til andre og kanskje gjøre hverdagen deres litt bedre. Jeg vil absolutt anbefale andre å delta i dette programmet. Det er så utrolig givende og å kunne hjelpe til som frivillig. Du får også mest sannsynlig oppleve en helt annen kultur enn det du er vandt til, og å leve med og bli kjent med disse fantastiske og vennlige menneskene. Du får også se en helt annen verden, både på godt og vondt og du får muligheten til å komme tett inn på folkene som er derifra.

– Oda Emilie, frivillig gjennom Atlantis på barnehjem på Filippinene, vinter-vår 2016