Intervju med Mariann på Baphumulele

Intervju med Mariann på Baphumulele

Mariann har jobbet 6 uker som frivillig på barnehjemmet Baphumelele i Cape Town, Sør-Afrika. "Det er virkelig en opplevelse for livet, og jeg råder alle til å gjøre noe sånt! Du kommer ikke til å angre i det hele tatt!"

Hvorfor valgte du å jobbe frivillig?

– Jeg hadde litt forskjellige grunner til å jobbe som frivillig. Grunnen til at jeg valgte Sør-Afrika, var fordi det hørtes ut som et fantastisk sted. Det stod egentlig på førsteplass på lista over steder jeg ville reise i det hele tatt. Også har jeg ei venninne som har jobbet som frivillig i Sør-Afrika tidligere, og hun mente at vi burde reise dit. Jeg ville jobbe som frivillig for å prøve noe nytt. Få et avbrekk fra jobb og skole, få nye opplevelser, og i det hele tatt gi av meg selv til de som ikke har det så bra.

Jeg ville se med mine egne øyne hvordan folk har det der nede. Jeg har hørt mye, og sett på tv hvordan det er, men ville oppleve dette selv. Grunnen til jeg valgte å jobbe med barn på barnehjem var at jeg ville gi litt av den gode oppveksten som jeg har hatt, til de som ikke har hatt det slik jeg har hatt det. Prøve i hvert fall å gjøre dagen deres bedre, få dem til å smile og le, få dem til å glemme alt vondt.

Anbefaler du frivillig arbeid til andre?

– JA! Det er en opplevelse for livet! Helt fantastisk opplevelse! Jeg vet at jeg definitivt kommer til å gjøre noe sånt igjen. Det er en reise og minner du aldri kommer til å glemme!

Hva har vært ditt største kultursjokk?

– Det er mye. Det er helt annerledes enn hva du er vant til. Det største må vel egentlig bli når vi skulle kjøre til barnehjemmet den første gangen. Det var nesten som å kjøre gjennom en tid til en annen. Du kjørte over en bro, og var plutselig i den værste delen av Cape Town. Byen var liksom delt i to. Fine Cape Town, og «stygge» Cape Town. Vi kjørte inn i Khayelitscha, som var en av townshipene i Cape Town. Her bodde mennesker i «shacks» som de kalte det. Små hus bygget opp av metalldeler, tre og plastikk. De var vel på størrelse med et soverom. 15-20m2. Og her kunne det bo en familie på 5-8 stykker. De bodde så tett i tett, at det nesten ikke var plass å gå mellom husene. Og i Khayelitscha bodde det til sammen 2 millioner mennesker. Hvor stort området var husker jeg ikke, men det var lite til så mange mennesker. En annen ting var å få høre bakgrunnen til at barna var på barnehjemmet. Det var veldig sterkt.

Lengter du tilbake?

– Jeg har nå vært hjemme i 1 uke, men vil allerede tilbake. Du blir så knyttet til byen og ikke minst ungene, at du nesten bare vil miste passet eller noe mens du er der, sånn at du ikke trenger å reise hjem. Det er virkelig en opplevelse for livet, og jeg råder alle til å gjøre noe sånt! Du kommer ikke til å angre i det hele tatt!