«I’ll be back!» Marthe på ernæringsprosjekt

«I’ll be back!» Marthe på ernæringsprosjekt

Marthe arbeidet 3 uker på ernæringsprosjektet i Tacloban på Filippinene i januar 2015. Her kan du lese om hennes erfaringer.

Filippinene frivillig arbeid ernæringTidlig på morgenen den 03. januar (lørdag) ankommer jeg Tacloban etter en lang 2 dagers reise, ganske sliten og ikke klar over det store kultursjokket som skulle komme. På flyplassen møtte jeg en av de ansatte, JR, som hadde leid en privat jeepney som skulle kjøre meg til vertsfamilien min. Da vi kjørte bortover veien mot Bliss og jeg så hvordan tilstanden virkelig var der, så kunne jeg ikke hjelpe med å tenke «hva er det jeg har meldt meg på, og har jeg tatt meg vann over hodet?». Levestandarden er ganske så ulik fra hvordan vi lever her i Norge. Lite som jeg visste da, så skulle jeg ha en helt annen tankegang da jeg skulle reise fra Tacloban 3 uker senere. Det er vel derfor man sier, «ikke døm boken etter forsiden». Da jeg ankom huset jeg skulle bo i så møtte jeg en hyggelig familie som tok meg godt imot. Frokosten stod allerede klar på bordet og jeg ble raskt bedt om å spise etter at jeg hadde blitt vist til rommet jeg skulle sove i. Et ganske lite rom med et bord og en seng med myggnetting over.

Noe jeg raskt merket var at filippinere elsker søtsakene sine og hver morgen fikk jeg noen søte bakevarer til frokost, som kake, pannekaker, muffins, hvitt brød, søte boller, og sjokolade cornflakes. Med alle de bakeri butikkene overalt med ganske billige bakevarer så er det vel litt vanskelig og ikke kjøpe noe godt. Etter frokosten viste nanay (moren) meg CR, eller Comfort Room, som bestod av et toalett uten sete og vann som man måtte skylle ned doen med og bøtte dusj som jeg ikke hadde gledet meg så veldig til. Etter en lang reise så var jeg ganske sliten og trøtt og måtte derfor legge meg litt etter å ha blitt vist rundt huset. Jeg stod vel opp rundt middags tid i 5 tiden og da stod både maten fra lunsj og middag klart på bordet, som var ganske mye, men veldig godt. Noe jeg raskt merket var at familien stod opp ganske tidlig, rundt 4-5 på morgenen, og de nøler ikke med å skru på enten radioen eller fjernsynet på høyt volum. Så jeg stod opp som regel i 6-8 tiden hver dag og la meg i 8-9 tiden, samtidig som familien.

Filippinene frivillig arbeid ernæringDagene mine, da jeg startet på prosjektet, startet i 12-13 tiden. Jeg jobbet sammen med en annen frivillig fra Canada, Sabrina. De sponsede barna, som var 37 barn fra 4-17 års alder, sluttet ikke på skolen før mellom 15-17 og vi syntes det kanskje var dumt å komme for tidlig slik at barna måtte dra fra skolen for å få mat. Så da dro vi til Palo markedet i 13 tiden for å kjøpe inn mat, vi hadde 600 peso (ca 100 kr) å bruke hver dag, som regel bestod av 2.5 kg ris (noen ganger spagetti), mellom 2-1 kg proteiner i form av kylling, fisk, svin og egg, masse næringsrike grønnsaker (gulrot, squash, grønne bønner, hodekål, aubergine, eggplante) og en slags saus. Vi fikk noen tips fra tidligere frivillige som hadde skrevet i en notatbok om å dra til de samme personene på markedet fordi det skapte tillitt og da kunne vi også få litt rabatt på maten, noe som var veldig lønnsomt. Til Palo tok vi en jeepney, og fra Palo måtte vi enten ta en pedicab, tricycle eller habal-habal til senteret i Cangumbang. Med en gang vi ankom Cangumbang kommer barna løpende mot oss og tar posene med mat vi har i hånda og hjelper oss med å bære. Også hjelper de med å kutte grønnsakene eller vaske kyllingen/fisken (noe som er vanlig der).

Filippinene frivillig arbeid ernæringTidligere frivillige (helsestudenter og sykepleiere) hadde innført hygiene rutiner for barna som de skal gjøre før og etter de har spist. De fleste av barna spiser med henda (både fordi det er vanlig og fordi det ikke er nok bestikk), så derfor måtte alle vaske henda godt med såpe før de spiser og etter mat skal alle pusse tennene (de har fått sponset tannbørster og tannkrem). Samtidig skal alle ha en vitamin tablett før maten. Det kan være vanskelig å holde styr på at alle har gjort alt, så derfor får de frivillige en liste over navnene til barna og så skrev vi en V når de hadde fått en vitamin tablett, en H for håndvask, en F når de har spist og en T når de hadde pusset tennene. Mange av barna var flinke med å gjøre alle rutinene, men det var noen barn som prøvde å snike seg unna tannpussen og noen likte ikke vitamin tabletten. Med 37 barn og holde styr på så kan det være noen som ikke pusser tennene siden de drar så snart de har spist opp.

Filippinene frivillig arbeid ernæringVi var som regel ferdig med å mate barna i 17-halv 18 tiden og vi fikk alltid skyss fra en lokal mann som bodde 10 meter unna, som var ganske greit for det var litt utmattende å lage mat til 37 barn hver dag. Vi var hjemme 18-halv 19 og da stod middagen allerede klar på bordet. Etter middagen tok jeg som regel en dusj (brrr), og gjorde meg klar til å sove. Den siste uken ble jeg dessverre veldig syk slik at jeg ikke fikk dra til prosjektet, da hadde også Sabrina dratt på en liten ferie med kjæresten sin, men heldigvis dro en annen frivillig til prosjektet slik at barna fikk mat. Siden jeg var opptatt fra 12 tiden til 18-halv 19 så var det ikke noe spesielt å gjøre fra jeg stod opp til jeg skulle dra til prosjektet. Da leste jeg som regel en bok, var på senteret for frivillige som lå 10 meter unna der jeg bodde eller planla hva vi skulle lage til barna. Noen ganger dro vi til Robinson’s Mall, som er det største kjøpesenteret i Tacloban.

Filippinene frivillig arbeid ernæringEn dag tok vi med en vekt og målestokk for å veie barna og måle høyden deres. Dagen etter regnet jeg ut BMI’en deres og sammenlignet den med WHO’s anbefalte BMI for jenter og gutter mellom 4 og 19 år i Filippinene. Det var et fåtall av barna som lå på den BMI’en de burde ligge på, og de var dessverre mange som lå ganske lavt enn hva de burde ligge på. Noe som var veldig trist for det var og er ikke noe stort man får gjort med det med 600 peso hver dag til å kunne øke BMI’en til barna. En tidligere frivillig nevnte i notat boken at hun så forbedringer i BMI mens hun var der, men da brukte hun egne penger som utgjorde 800 peso hver dag. Noe jeg og Sabrina ble frarådet av de ansatte for alle frivillig bør klare å kjøpe inn nok mat med de 600 som er satt av hver dag. Til tross for dette var det noen av barna som nevnte at de hadde økt mye i vekt siden dette ernæringsprosjektet startet, noe som er veldig bra. Selv om jeg ønsket at alle barna hadde en sunn vekt, så var det utrolig givende å vite at jeg kunne bidra med å lage et sunt måltid for disse barna i 3 hele uker.

Jeg fikk også vært med på et par ekskursjons turer mens jeg var der. Søndagen etter jeg kom til Tacloban dro jeg og en annen frivillig fra England sammen med JR mot sentrum i Tacloban for å se litt rundt, hvordan ting har blitt etter Yolanda og for å spise lunsj før vi dro tilbake til Bliss igjen. Helgen etter dro jeg og noen av de andre jentene som også var frivillige for å se på de andre prosjektene, den lengste brua i Filippinene samt at vi kjørte fordi Superior Memorial Garden hvor alle tyfon ofrene ligger begravd. Og den siste helgen før jeg skulle dra så skulle vi egentlig dra til et fossefall i Samar, men siden det hadde vært et skred så måtte vi heller dra til Natural Spring Water Resort som lå litt lenger unna. Dette var et utrolig fint sted hvor vi kunne bade hvis vi ville, men været var litt kaldt og det regnet den dagen så da måtte jeg bare stå over.

Filippinene frivillig arbeid ernæringJeg kunne ha skrevet en hel essay om oppholdet mitt i Filippinene, men jeg har vel fått med det viktigste som beskriver hvordan oppholdet mitt var. Siden jeg begynte å studere ernæring i 2011 har jeg alltid hatt lyst til å jobbe med ernæring og barn, og nå har bare det ønsket blitt enda større og mye viktigere. Jeg synes det er utrolig viktig at barn spiser sunt i tidlig alder for å innarbeide sunne vaner og da har en større sjanse for å unngå livsstilssykdommer i voksen alder. Selv om jeg var syk den siste uken så ble jeg heldigvis nok frisk til å dra til senteret fredagen før jeg skulle dra for å si hade til barna. Man vet ikke hvor knyttet man blir til barna i løpet av oppholdet. Jeg trodde aldri at jeg måtte holde tilbake tårene da jeg sa hade til både barna og til familien jeg bodde hos. Dette var en helt fantastisk opplevelse jeg ikke angrer et eneste sekund på og jeg har noen flotte minner for livet. Det er 8 dager siden jeg kom hjem, og jeg savner fortsatt Tacloban. En ting jeg vet sikkert er at dette ikke var første og siste gang jeg har jobbet frivillig på ernæringsprosjektet i Cangumbang, Tacloban. For å sitere Mr. Schwarzenegger, «I’ll be back!»