Fridas indiske eventyr

Fridas indiske eventyr

Etter 3 måneders frivillig arbeid i ørkenbyen Jaipur, fjellandsbyen Palampur og paradisstaten Goa, har Frida May Flåten skrevet en nyttig overlevelsesguide for India. Skal du selv jobbe frivillig i India, er dette obligatorisk lesning!

Taj Mahal20. januar – Endelig fremme!

Flyturen var lang og trang, så jeg var lykkelig når jeg endelig landet 10.45 i går. Under bilturen til frivillighetshuset kunne jeg ikke stoppe å smile, endelig var jeg framme! Deler rom med to veldig hyggelige jenter fra England og Mexico. Mens vi ventet på en dame vi skulle ha møte med sovnet vi alle, og sov i nesten 5 timer! Så spiste vi middag og sovnet igjen. Maten her er helt fantastisk. I dag går turen til Agra og Taj Mahal, og vi skal sove over der til i morgen. Er veldig rart å være her. Alt er så uvirkelig, men samtidig føles alt så rett. Alle er veldig hyggelig, så jeg føler meg trygg. 

22. januar – Taj Mahal og ankomst i Jaipur

Jeg dro fra Delhi tirsdag med bil, og 7 timer senere var vi ankommet Agra. Neste dag dro vi til Taj Mahal, som var utrolig! Vi var veldig heldige fordi tåken/forurensningen var ikke så tykk som den vanligvis er, så vi kunne se hele bygningen. Etter sightseeingen måtte jeg si hade til Sylvia og Smeeta (de to frivillige jeg hadde tilbringt de siste dagene med) fordi jeg skulle til Jaipur og de til Himachal. Etter 5 timers busstur ankom vi frivillighetshuset i Jaipur. Er glad jeg endelig har kommet fram til her jeg skal være de neste 6 ukene, fordi å reise rundt i India er slitsomt! Jeg synes det er spennende å være turist, men enda mer spennende å være frivillig.

Frivillig arbeid IndiaI dag har jeg besøkt prosjektet jeg skal jobbe på. Det er en liten skole i slummen Ambedkar Nagar. Formiddagene mine framover skal jeg tilbringe med barn i alderen 5-17, der jeg skal undervise de i Engelsk og Matte. Jeg har fått tilgang på materiale, så i dag har jeg tilbragt dagen til å forberede første time i morgen. Etter lunsj har jeg undervisning for fire fantastiske kvinner som ønsker å lære seg engelsk. To av kvinnene kan allerede litt engelsk, så de vil at jeg skal begynne å lære de enkle setninger. De to andre kan kun hindi, men de ønsket å lære seg alfabetet til å begynne med. Dette er en mulighet de aldri har hatt før. De klarte å overbevise ektemennene om at dette ville være til fordel for hele familien, så etter mye fram og tilbake fikk vi endelig tillatelse. Kvinnene fortalte at de ønsker å styrke sin stillig i hjemmet gjennom utdanning, der målet er å starte en bedrift hjemmeifra. Etter dette igjen har jeg undervisning i word og excel for tenåringer fram til kl. 16.

I morgen er min første dag og gleder meg veldig! Så siden klokken allerede er over ti er det tid for å legge seg.

26. januar – frivillig arbeid i Jaipiur

De siste dagene har vært veldig travle. Fredag morgen hadde jeg min første engelsktime for klassen min. Når jeg kom på morgenen presenterte alle elevene seg for meg med navn, alder og bosted, og deretter presenterte jeg meg. De var veldig nyskjerrige, ivrig, glade, og alt annet enn beskjedene. Alle 11 ungene satt så nært de bare kunne og fulgte nysgjerrig med når jeg fortalte de om former og figurer. Men det er lettere sagt enn gjort. Og undervise i ett språk som ikke er ditt morsmål til noen andre som heller ikke har det som sitt morsmål, og som ikke skjønner hva du sier, er ikke overraskende veldig utfordrene. Først tok vi det muntlig, deretter tegnet jeg en form på tavlen og de skulle skrive ned hva de trodde det var. Men siden klasserommet er så utrolig lite, kopierte bare alle av hverandre. Grubler enda på hvordan jeg skal løse dette.

Frivillig arbeid IndiaI klassen er det barn fra 5-13 år, så nivået i klassen er selvfølgelig veldig forskjellig. I matten etterpå derimot delte vi klassen i to. Jeg underviste de som var eldst mens Surendré (veldig hyggelig indisk lærer) underviste de minste. Jeg skrev mattestykker på tavlen, og de skrev de ned og løste de. Når de ivrig kom for å vise meg at de var ferdig merket jeg fort at de igjen bare kopierte av hverandre, siden det kun var mattestykke og svar i boken, og ingen mellomregning. Det var to jenter spesielt som jeg merket ikke skjønte hvordan de skulle gjøre det, men var for flau/redd for å ha feil. Jeg satt meg ned med de og forklarte hvorfor tallene 235 og 15 ikke kunne stå tilfeldig under hverandre, og hvordan rest i matte fungerer. Det ende opp med at de frivillig ble igjen i klasserommet i friminuttet for å løse mattestykker med meg på tavlen. Første stolte lærerøyeblikk!

Etter lunsj kom kvinnene til klasserommet for sin første engelsktime med meg, og dette var enda mer utfordrene enn med ungene! De kunne enda mindre engelsk, og var veldig beskjedene. De har ikke vært til timene for en god stund, så de hadde glemt det jeg hadde blitt fortalt at de kunne, så jeg måtte så og si begynne fra begynnelsen. Etter en stund kom Surendré tilbake, så da ble det lettere.

Til slutt hadde jeg dataundervisning for 6 tenåringer. Jeg ble fortalt at de hadde hatt dataundervisning i 7 måneder, men det viste seg at de var mye bedre i pac-man enn i word og excel. De skjønte stort sett hva jeg fortalte, men jeg har måtte endret engelsken min en del. Når jeg snakker med de må jeg rett og slett legge på en tykk indisk uttalelse for at de skal skjønne hva jeg vil fram til. Så ikke bare har norsken min blitt veldig norwenglish, men engelsken min har blitt veldig hindienglish. Det var meningen at jeg skulle være ferdig fire, men Surendré sa jeg hadde elever fram til halv fem, men så var skyssen min der klokken 3 allerede, så da var det bare å ta med seg vesken og dra. Der har dere India i ett nøtteskall.

Frivillig arbeid IndiaDagen etter dro jeg og 13 andre frivillige på kamelsafari i Pushkar! Det var helt utrolig. Vi var på bussen fra halv åtte til halv tolv, gikk rundt i Pushkar på det vakreste markedet jeg har sett så langt, spiste lunsj for deretter å dra og møte kamelene og deres ryttere. Min kamel het Lucky, og eieren het Dharma. To timer reiste vi med kamelene før vi kom fram til campen våres i ørkenen. De hadde satt opp en sirkel med telt og feltsenger, og i midten ett langbord hvor vi spiste ett nydelig måltid laget fra grunnet av midt i ørkenen. Vi ble vitne til verdens fineste solnedgang (som kameraet mitt selvfølgelig ikke er dyrt nok for å fange) og satt rundt bålet, sang, danset og fortalte historier. Meeeen så kom kulden, og jeg var absolutt ikke forberedt. Jeg hadde kjøpt en ullponcho på markedet, og hadde på meg tights og joggebukse, men det var ikke nok. Derfor ligger jeg nå i forsterstilling under dynen med tett tett nese, sår hals og feber. Og jeg kunne jo ikke forestille meg å bli forkjølet i India når jeg har klart å unngå det i KIRKENES, så nesespray og halstabletter er ikke-eksisterende i førstehjelpsskrinet mitt. Skal stå over jobb i morgen og krysse fingrene for att dette er en kortvarig affære.

I dag har vi forresten feiret Indias nasjonaldag. Vi bor i ett veldig fint nabolag, og lederen her hadde invitert oss til parken for og feire sammen. De reiste flagget og holdt en masse taler på Hindi, så vi skjønte ikke så mye. Etterpå derimot kom nabolagets eldste, nesten hundre år gammel, bort til oss og begynte å fortelle oss om hans erfaringer med Gandhi, det britiske imperie, frigjøringen og India siden. Jeg var helt tom for ord når han var ferdig, det var helt utrolig å høre på. Når vi kom tilbake sovnet jeg, og har stort sett sovet hele dagen. Håper denne forskjølesen forsvinner like fort som jeg fikk den!

31. januar – influensa i India

Forkjølelsen jeg snakket om i forrige innlegg viste seg å ikke være forkjølelse men influensa med feber, oppkast og hele pakka. Har vært hjemme fra jobb hele uken, men i går begynte jeg endelig å føle meg bra igjen. I natt derimot våknet jeg med kraftige magesmerter og mer oppkast. Mistenker matforgiftning. Så i dag er jeg sengeliggende igjen. Jeg har snart vært i India i to uker, men halvparten av tiden har jeg tilbragt ved toalettet, noe som føles veldig kjipt. Så ja, viste seg at dette ikke kun skulle være en kortvarig affære likevel, men jeg lover å oppdatere siden igjen når jeg har noe annet å rapportere.

11. februar – utfordringer for en frivillig i India

Onsdag for en uke siden var jeg frisk og klar for arbeid igjen. Etter noe omorganisering har jeg blitt plassert på ett nytt prosjekt. Jeg jobber med det samme, bare i en annen slum – Jagatapura. Stortrives! Kroppen min har enda ikke vendt seg til det nye indiske kostholdet, men bortsett fra det er jeg frisk! I dag tok jeg og Lucía turen ut for å utforske den store byen vi bor i (vel på tide!). Vi fartet rundt Jaipur med tuktuksjåfør Genious, der vi blant annet besøkte Water Palace, en italiensk restaurant, Gamlebyen, Monkey Temple og Amber Fort. Severdigheter, transport og lunsj begge dagene betalte vi sammenlagt hele 350 kroner for, er nesten ikke til å tro!

Uken til nå har gått til planlegging av timer, undervisning og mer planlegging. Er utrolig utfordrende å planlegge en time når du ikke vet nøyaktig hvem av ungene som kommer til å komme neste dag (er bryllupssesong så er alltid noen av ungene som er i ett bryllup) eller hvilket tidspunkt de kommer (alltid noen unger som dusjer, spiser, greier håret eller annet slik at de kommer senere) eller hvilke nye unger som dukker opp og deres forutsetninger (er kun 5 som kommer hver dag, men i dag var vi for eksempel 10). Men det er også det som gjør arbeidet så spennende! To nye frivillige er begynt i Jagatapura i tillegg til meg og Lucía, så vi har ihvertfall nok arbeidskraft til å dele klassen opp etter nivå. Skal gå dypere inn i en vanlig arbeidsdag i ett annet innlegg!

Mandag ankom det to nye frivilige…fra Norge! Prøvde å skifte over til norsk, men klarte det rett og slett ikke. Lyden av mine egne setninger på norsk satte meg helt ut. Når jeg kun har snakket engelsk i tre uker, og i tillegg har begynt å tenke på engelsk, sier det seg selv at det var krevende. De er i tillegg fra sørlandet og vestlandet, så dersom jeg er i en samtale på engelsk og de begynner å snakke til meg på norsk, må de repetere seg både to og tre ganger for at jeg skal forstå hva de sier, er utrolig rart! Har begynt å venne meg til det nå, men åpner automatisk en samtale med de på engelsk! Og når jeg snakker norsk, er dialekten min helt på jordet. Kan bli spennende å se hvordan det blir når jeg kommer hjem igjen!

21. februar – tur til Udaipur

Frivillig arbeid IndiaForrige helg reiste jeg og 6 andre frivillige med toget til Udaipur, en vakker by som strekker seg langs den vakre elven Pichola sør i Rajasthan. Vi forlot jaipur 06.40 fredags morgen, og syv timer senere var vi fremme. Vi skviste oss sammen i en tuktuk og fant oss ett hostel sentralt i byen. (Jeg betalte 250rp = 30 kroner for begge nettene der). Byens gater var trange og fulle av vakre markeder, men det stopper ikke bilene, varebilene, tuktukene, mopedene og motorsyklene fra å kjøre full fart alle veier mens de sto på hornet. Bilene her tuter heeeele tiden: til de som går langs veien, i bilkøene, ved rødt lys, når de passerer en annen bil, når de vil at du skal snu deg og se på de og i alle andre situasjoner langs veien. De er veldig flinke på å kjøre veldig dårlig. Filene på veien er bare til pynt, og at veien har skillevegg gjør bare slik at sjøføren like greit snur og kjører mot trafikken om han mistet krysset. Har allerede kræsjet med tuktuk to ganger, men bare nok til å dunke hodet litt. Er forsiktig altså, heh, men at tuktukene gir deg ett lite dytt når de kjører rundt deg er helt normalt.

Vi vandret begge dagene rundt på markedene, men søndag tok jeg turen ut alene. Møtte en veldig hyggelig mann som eide en liten butikk ikke langt fra hostellet. Etter jeg kjøpte meg ett veggteppe, inviterte han og konen hans meg opp til huset deres, opp den sorte stigen på bildet. Jeg møtte foreldrene deres, barna deres, og søsknene og deres barn, som alle bodde i ett hus med kjøkken og to soverom. Vi utvekslet noen ord på engelsk og hindi rundt en kopp chai, før turen min fortsatte rundt på markedene. Ellers besøkte vi flere turistattraksjoner anbefalt av lonely planet. Dharohar var min favoritt, en framvisning av Rajasthani folkedans og dukkeshow, samt sang og musikk. 
I går deltok jeg og resten av de frivillige forresten i ett tradisjonelt hindu-bryllup, alle i kledd vakre sarier og bindi.

6. mars – Happy Holi!

Frivillig arbeid India

14. mars – overlevelsesguide til India

Til mine kjære vakre venner som skal komme for å besøke meg, siden dere snart er her nede dere også tenkte jeg det var på tide å forberede dere så mye som jeg kan! Her er hva dere kan forvente dere:

Trafikk i India1. Trafikken her er det dere først kommer til å få kultursjokk av. Altfor mange biler på en altfor liten og humpete vei. Om dere kjører på motorveien derimot er det ikke like klaustrofobisk, selv om bilene gjerne skifter fil overdrevent ofte eller like gjerne kjører med halve bilen på hver side. Og ja kyr vandrer fritt her og er hverken like redd for bilenes fart eller tuting som reinene i Finnmark. Men ikke bekymre dere, alle bilene jeg har kjørt i har bilbelte (bare ikke noen plass å feste de).

2. Å krysse en traffikert vei de første dagene er nervepirrende. Men etter som tiden går blir dere flinkere til å vurdere når det er trygt å ta ett skritt ut i veibanen og når det ikke er så lurt. Har blitt overraskende vågal etter min tid her, for jeg har lært at selv om de kjører tilsynelatende uoppmerksom, svinger de alltid unna eller stopper opp i siste liten.

3. Spørsmål dere kommer til å måtte svare ofte; what’s your name? Where are you from? Are you married? Jeg har forresten glemt å nevne det for dere, men i Norge har jeg en mann som heter Bennedict Cumberbatch/Matt Smith/David Tennant/noenandrejegkommerpåifarta. Han er 19 år, noen gang 26, eller 47 når jeg vil ha det morsomt, og liker ikke at jeg gir ut nummeret mitt/facebooken min til andre menn. Og i Norge symboliserer vi forresten giftemål med smykke om jeg har det på meg i øyeblikket, eller klokke på venstre arm, eller oppsatt hår, eller dobbelknute på joggeskoene. Kommer meg som regel ut av det uten store vanskeligheter.

4. Menn som gjør fra seg på gaten. Jepp.

Frivillig arbeid India5. Turistpriser. Det jeg gjør er å legge på en tykk indisk aksang, forteller tuktuk sjøføren/selgeren at jeg ikke er noe turist men at jeg jobber som lærer i slummen, og i tillegg slenger inn no hindi jeg har lært (kaller han gjerne baya), og da går prisene radikalt ned.

6. Nyyyyyyyydelig mat. Min favoritt er alt som har med paneer å gjøre, og dere kommer til å elske det. Har nesten levd som vegetarianer bortsett fra noen få kyllingretter. Savner ikke middagene hjemme så fryktelig mye, men frokostene dermot. Her gikk det for det meste i hvit loff og mix fruit jam (smaker som smeltet godteri), men det tok ikke lang tid før jeg fant meg ett supermarked med frokostblandinger som har reddet meg.

7. Apropo mat —> delhi-belly er ett kjent fenomen blant de aller fleste frivillige jeg har møtt (begynner å bli opp mot 50stk nå), so prepare yourself. Sier ikke at det er uungåelig, men sannsynligheten er der. Forstoppelse er for såvidt verre, men ber for at dere skal få opprettholde ett sunt fordøyelsessystem hele turen gjennom.

8. Gjestfriheten her er beundringsverdig, spesielt sammenlignet med nordmenn. Har blitt kjent med flere familier over en kopp chai, og har alltid gått derifra med ett stort smil om munnen.

9. Tips: om dere har vindusplass på bussen/toget, kun ha vinduet oppe når de forran deg har det lukket. Om ikke risikerer du spyttklyser som treffer deg når du minst venter det.

10. Perks of being a foreinger: egen billettluke på togstasjonen, egen kasse på postkontoret, og rask hjelp på resten av butikkene. Chai følger ofte med det også.

11. Fattigdom. Over gaten for de største fineste kjøpesentrene av glass finner du mange fattige sjeler som lever i telt av plastposer og pinner. Og de lever av å tigge. Alle reisebøker og tips på internett fraråder å gi penger til tiggerne, men når man står opp i det er det veldig vanskelig. Dersom jeg har noe mat i veska eller det er noen matboder i nærheten prøver jeg å gi det i stedet for penger, men kun barna tar i mot det. De voksene vil for det meste kun ha penger. Å se så mye fattigdom har vært det vanskeligste for meg på denne turen.

12. Avtaler eller arrangement som skal begynne til en viss tid gjør det sjeldent. Og ting her i India tar virkelig tid. De jobber lange dager her, men i ett overraskende avslappet tempo. At de i kassen snakker med en venn i telefonen mens han ekspiderer deg er ikke unormalt, eller at han tar en pause midt i og drikker chai og spiser noe snacks. Køene virker ofte evige lange.

13. Vi har bort i mot 800 kanaler på tven her. Rundt 5 viser hollywoodfilmer. Rundt 795 viser bollywoodfilmer. Og gud de elsker sine bollywoodfilmer. Var på kino her, og er noe av det morsomte jeg har gjort. Stående applaus hver gang de mest kjente stjernene kom på sjermen – jeg gjentar hver gang. Det var ikke noe hysjing i den kinosalen.

14. Sist men ikke minst kan dere forente dere en helt utrolig vakker, spennende og givende tur. Dere kommer til å elske India minst like mye som jeg gjør – det
tviler jeg ikke på. Ikke vær naiv, men heller ikke vær for bekymret. Slipp dere løs og dere vil se at turen blir mye bedre. Opplevelsene og overraskelsene kommer i fleng, og dere kommer til å ha det supert! Synes enda vi er gal, men om jeg har overlevd så langt kommer dere til å klare dere fabelaktig!

Frivillig arbeid India25. mars – galskap i Palampur

Sååå, i dag gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg noen sinne kom til å gjøre! I dag har jeg løpt av ett fjell som ligger rundt 2400m over havet med enpilot og en fallskjerm på ryggen. Turen opp langs den trange, humpete og uoversiktelige veien var helt ærlig verre enn turen ned, for flyturen var kun utrolig! Har ikke ord som kan forklare halvtimen jeg svevde rundt med vinden og solen i ansiktet og en helt utrolig utsikt å beundre.

30. mars – Goa

Har ankommet Goa, og det er altfor varmt og klamt her, så har rømt inn for å oppdatere dere hjemme litt. Begynner å bli på tide å fortelle dere om hva jeg faktisk har brukt mesteparten av tiden min her på, siden jeg har vært her i to og en halv måned nå.

I Jaipur, hvor jeg endte opp med å være i to måneder, har jeg jobbet i Jagatpura med barn i alderen 3-15 år. Fra 10 til 12 hadde jeg undervisning for barn som ikke har mulighet(pengene) til å gå på de private skolene i området, og fordi det ikke er noen offentlige skoler i nærheten. Som jeg nevnte i ett innlegg tidligere var det nesten alltid en ny kombinasjon unger som dukket opp hver dag. I engelsk hadde jeg undervisning i det engelske alfabetet, grammatikk, og setninger om seg selv, alt på forskjellig nivå. I matte var ungene på svært ulikt nivå, så her underviste jeg i alt mulig. Etter lunsj kom det en ny gruppe unger der nesten alle gikk på skole, men som behøvde hjelp med leksene hos oss ettersom foreldrene ikke hadde tilstrekkelig skolegang selv til å hjelpe ungene sine. Det var to veldig lærerike måneder jeg tilbragte i Jagatpura, og jeg hadde ikke forventet å komme så tett inn i lokalsamfunnet som jeg gjorde. Dette er en by og ett område som jeg håper jeg faar muligheten til å besøke igjen.

Frivillig arbeid IndiaI Palampur tilbragte jeg kun to uker for å treffe Charlotte og Elisabeth igjen før deres lange reise i Asia. Klarte rett og slett ikke vente til juni!
Prosjektet jeg valgte å jobbe på her var ett barnehjem og skole for barn med en eller annen form for psykisk lidelse, funskjonshemming eller hjerneskade. Det var en svært sammensatt gruppe barn, som for det meste ikke hadde en annen diagnose enn «mentally disturbed». Selv om dette prosjektet var mye mer psykisk krevende enn i Jaipur, var det også det mest givende. Jeg underviste en jente med downs og en gutt med ukjent diagnose i engelsk, noe hindi og matte. Skulle ønske jeg kunne tilbringe mer tid her. På ettermiddagen dro vi til en liten landsby for aa ha undervisning for ungene utenfor det lokale templet, men ungene der gikk på skolen på formiddagen, så ettermiddagen ble mer som en SFO for de.

Nå er jeg som sagt kommet meg til Goa, men har ikke valgt ett prosjekt her enda. Mulighetene er barnehage, barnehjem eller skole på formiddagen, og woman empowerment eller girl drop outs på ettermiddagen. Får mer informasjon i morgen!

5. april – Goa rundt

Jeg og Alexandra(en annen frivillig fra Sverige) reiste lørdag til Old Goa og Panaji, to byer nord for frivilligcampen (som ligger mellom Colva og Majorda Beach sentralt i Goa). Litt over en time og 50 rupees senere var vi ankommet Old Goa, som var hovedstaden under Portugals kolonistyre på 1500-tallet. Kritthvite kirker og museer preger den lille byen, som ikke har så mye annet å by på enn dette. Det mest interessante som vi så var liket til den portugesiske misjonær, medgrunnlegger av jesuittordenen og helgen Frans Xavier i kirken ‘Basilica of Bom Jesus’. Etter lunsj tok vi bussen tilbake til Panaji, dagens hovedstad. Flere kirker, templer og markeder senere avsluttet vi lørdagen med ett godt indisk maaltid og kalde milkshakes mens vi så solen forsvinne ned i elven Mandovi. I dag morges skjekket vi ut tidlig i håp om å ha god tid for litt shopping, men i lys av påsken var det meste stengt, så vi tok like gjerne bussen tilbake til campen og stranden. Det er mye lettere å reise rundt i lille Goa enn i store Rajasthan. På maks to timer kan du komme deg til hvilken som helst by fra campen, men i Rajasthan hadde du knapt beveget deg på kartet etter 7 timer på toget!

Er glad jeg endte reisen min med Goa, strand og sol! Neste uke går turen mest sannsynlig til Palalem og hvite strender. Til da er det en ny uke med undervisning, først på formiddagen på en skole og deretter i den muslimske slummen Monte Hill med kvinner. Har kun jobbet tre dager til nå, men trives godt!

Frivillig arbeid India8. april – Badetid!

En av sjåførene her i Goa har to barn som bor her på campen med han og hans kone, og siden jeg savner mine tantebarn hjemme altfor mye får de min hele oppmerksomhet på ettermiddagene etter prosjektet. I går var det veldig varmt, så jeg fylte bøtten fra dusjen med vann og bar den ut på gresset til stor begeistring. Her ser dere resultatet!

20. april – Farvel India

Da var plutselig det tre måneder lange eventyret mitt i ørkenbyen Jaipur, fjellandsbyen Palampur og paradisstaten Goa over. Jeg har jobbet med noen fantastiske mennesker, spist noen utrolige måltider, sett de fineste templene og vært vitne til en helt utrolig fargerik, spennende og vakker kultur. Jeg har fått meg venner i seks av syv verdensdeler, og fra over 20 forskjellige land.

Jeg har hatt sterke samtaler med indere om arrangert-, tvangs- og barneekteskap. Om kastesystemet og demokrati, politikk og korrupsjon, kjønnsdiskriminering og menneskerettigheter.

Jeg har vært vitne til fattigdom, vold og lidelse. Jeg har fått føle på kroppen hvordan det er å leve som kvinne i ett land og samfunn der man i mange øyne blir sett på som mindreverdig.

Jeg har blitt fulgt etter, blottet for, og fått ubehagelige tilrop etter meg.

Frivillig arbeid IndiaMen for hvert menneske som har villet utnytte meg, har jeg møtt ti som kun har villet meg det beste. Jeg har følt meg mer hjemme og mer trygg enn det jeg noen sinne trodde jeg kom til å gjøre.

Jeg har sett store kontraster, jeg har følt sterke følelser, jeg har hørt tunge historier.
Jeg har både følt meg mer komfortabel og mer redd enn noen annen gang i mitt liv.
Jeg har følt meg selvsikker, følt meg selvstendig, følt meg sterk.

Jeg vet at det er en stor klisjé, men denne reisen har virkelig endret meg, og har vært en ferd jeg både unner og anbefaler alle å ta. Jeg har vokst mye de tre siste månedene, både kunnskapsmessig og følelsesmessig.

Jeg er utrolig heldig. Jeg er utrolig privilegert. Og jeg er utrolig takknemlig.

Takk for alt, India. Jeg har fullt og helt forelsket meg i deg og din befolkning, i din kultur og i ditt språk. Vær sikker, vi sees igjen!