Eventyr og tradisjon i India

Programrådgiver Heidi har besøkt våre samarbeidspartnere og -prosjekter i "kongenes land" Rajasthan. Les om livet med alter på rommet og besøk på samarbeidsprosjektene her.

Jeg har ikke vært i Jaipur mer enn 5 minutter, men har allerede bedt sjåføren stoppe tre ganger så jeg kan ta bilder av gamle bygninger og fargerike sarier. Sjåføren ler overbærende, han vet at dette er ingenting sammenlignet med de mange palassene og festkledde menneskene jeg vil treffe i løpet av de neste ukene. Altfor raskt er vi fremme hos vertsfamilien Matur, og den lille familien hilser overstrømmende på meg. «Namaste, velkommen til oss!» De viser meg
inn i finstuen og tilbyr meg den første av utallige kopper chai (te). «Fortell litt om deg og familien din, har du søsken?»
Praten går lett og uanstrengt. Familien Matur har hatt mange utenlandske frivillige og studenter boende hos seg, og Frivillig arbeid Indiajeg føler meg raskt hjemme. Så fort jeg ser rommet mitt innser jeg imidlertid at jeg er et stykke fra Norge: midt på gulvet står et stort blinkende alter med blomster, ris og andre offergaver. «Ja, forresten, vi måtte bruke rommet ditt til å sette opp Diwali alteret, håper det går greit?»Jeg merker  raskt at historie og gamle tradisjoner er en del av hverdagen i Rajasthan, og at familie og religion er blant det viktigste i menneskers liv. Vertsmor og vertsfar har et lykkelig, arrangert, ekteskap, og en rekke ulike guder må ofte takkes for dette med røkelse, blomster og andre små gaver som samler seg rundt om i huset.

Frivillig arbeid IndiaEtter en fredfull natts søvn (jeg donerte for sikkerhets skyld blomsterkransen jeg fikk som velkomstgave på alteret) er det på tide å bli bedre kjent med storbyen Jaipur. Indias 10. største by er en blanding av moderne storby og maharajaenes gamle rike. Kvinner og menn i vestlige klær haster gjennom Jaipurs rosa gamleby med en chai to go i hånden, på vei til jobb. Guiden og jeg har god tid, og rusler gjennom de gamle gatene hvor man kan se tydelige spor etter kastesystemet, som deler inn mennesker etter yrke og rang. I en gate holder metallarbeiderne til, og vi ser på mens det rødglødende metallet hamres til en gryteform. Vi runder et hjørne og befinner oss i gaten hvor det lages og selges armbånd i alle farger og variasjoner. «Her liker de ikke så godt å snakke med meg siden jeg er brahmin» forteller guiden. Kastesystemet er offisielt avskaffet for lenge siden, men fortsatt høyst levende i bevisstheten til Jaipurs innbyggere (eller i det minste hos de som tilhørte de øverste kastene).

Bapu Bazaar i Jaipur

Vi rusler innom den delen av markedet som leier ut bryllupsutstyr. «Før måtte faren til bruden kjøpe alt, men nå er det mulig å leie deler av utstyret slik at det blir litt billigere» forklarer guiden. I Rajasthan og store deler av India var det tradisjonelt slik at det var mindre ettertraktet å få jenter enn gutter. En av årsakene til dette er den enorme utgiften et bryllup og medgift er for brudens familie. For fattige familier med flere jenter kan dette knekke økonomien helt. Dessverre praktiseres det fortsatt enkelte steder drap på jentebabyer, og resultatet er at India i dag har et stort underskudd av kvinner og mange frustrerte menn som ikke finner koner. Siden kvinner giftes «bort», altså ut av familien, satses det i mindre grad på kvinners utdanning, og Rajasthan har blant den laveste raten kvinner som kan lese og skrive i India.

Frivillig arbeid IndiaJeg er derfor veldig glad for at et av våre samarbeidsprosjekter her i Jaipur er selvhjelpsgrupper for kvinner, og etter omvisningen reiser jeg for å besøke et av dem. Her kan jenter og kvinner fra 15 år og oppover fra fattige nabolag komme for å lære seg et yrke, bygge selvtillitt i et trygt miljø, samt få hjelp, støtte og rådgivning om ting som vold, familieplanlegging, kvinners rettigheter og mye annet. Opplæringen varer i tre måneder, og deretter får kvinnene hjelp til å finne mulig arbeids- eller praksisplasser. «Det vanskeligste med å drive disse gruppene er å overbevise kvinnenes familier om å la dem få lov til å delta» forteller prosjektkoordinatoren. Hun vet hva hun snakker om, for tre år siden var hun selv deltager på en av selvhjelpsgruppene. «Da hadde jeg knapt vært utenfor nabolaget på egenhånd, og kunne ikke engang sykle.» I dag forserer hun Jaipurs trafikkaos på scooter for å lede selvhjelpsgrupper, og drømmer om å ta bil sertifikat. Hovedmålet med selvhjelpsgruppene er at kvinner skal bli i stand til å (i det minste delvis) forsørge seg selv. «Siden vi aldri kan være sikre på hvor lenge familiene vil tillate at kvinnene arbeider utenfor hjemmet, gir vi opplæring i sy- og sminkekunnskap. Dette er yrker de også kan praktisere fra hjemmene sine.» Selvhjelpsgruppen i dette nabolaget er nå inne i sine siste uker, og nå skal alle ut for å lete etter mulige arbeidsplasser sammen med koordinatoren, og ta sine første skritt mot et mer uavhengig liv.

Frivillig arbeid IndiaJeg skal besøke et annet samarbeidsprosjekt i dag, og hopper inn i en tuk-tuk for å reise raskest mulig. Sjåføren svinger mellom biler, kuer, overlessede sykler, rickshawer, og suicidale fotgjengere med fantastisk dyktighet! Det kommuniseres gjennom iherdig tuting, men hvordan sjåføren greier å tolke om tutingen betyr «her kommer jeg, kjør til siden», «noe holder på å dette av kjøretøyet ditt» eller «ikke rygg, du har en ku bak deg» forstår ikke jeg. Kuene er den største trafikkfaren, trege av varmen og struttende av selvtillit viker de knapt en tomme der vi farer mot dem. Med hundene er det en annen historie, magre og vettskremte piler de unna. Hunder nyter ikke den samme privilegerte posisjonen innen hinduismen som kuer, og lite blir gjort for å kontrollere og hjelpe det store antallet løshunder i Jaipur.

Frivillig arbeid IndiaNoen av Jaipurs velstående familier har også lagt merke til dette, og gått sammen for å starte et senter for syke og mishandlede dyr, som vi nå navigerer oss mot. Hit kommer både syke husdyr, eksotiske dyr som har blitt holdt i fangenskap, skadde villdyr og en mange av byens løse hunder. I snitt får senteret inn 15 skadde hunder per dag. Her får hundene får medisinsk behandling og blir vaksinert og sterilisert før de bortadopteres eller slippes løse dersom ingen vil adoptere dem. Noen blir også boende permanent på senteret, slik som trebente «Tiger.» Han elsker kos og humper bort til meg så snart jeg kommer inn på området. Blant burene med aper og kaniner ser jeg til min store overraskelse tre ørner. «De har blitt skadet av drager» forklarer en av de lokalt ansatte. Kompetitiv drageflygning er populært i Rajasthan, målet er å kutte motstanders line. For å lykkes med dette veves små glassbiter inn i tråden, som noen ganger også kutter fugler.

«LOOK!» plutselig får jeg trykket en mobil med et bilde av det som må være den mest medtatte geita jeg noen gang har sett. Den har et enormt infisert sår i buken. «LOOK NOW!» sier en eldre mann stolt og introduserer meg for en frisk og spretten versjon av dyret. Ved hjelp av tolk forstår jeg at han er lederen for redningsoperasjonene som senteret foretar når de får inn meldinger om skadde dyr. Det er flott å se hvilken arbeidsglede og kjærlighet til dyrene de ansatte på senteret har. Senterlederen har til og med en bitteliten fugleunge på kontoret som hun håndmater mellom dagens andre arbeidsoppgaver. Som mange hinduer i Rajasthan er de ansatte vegetarianere og synes ideen om å skulle ta livet av et dyr for å spise det er forferdelig.

Frivillig arbeid IndiaJeg må snart hjem til vertsfamilien, vertsmor har lovet å lære meg å lage noen middagsretter,  men det er vanskelig å reise etter at jeg fikk se senterets valpeavdeling. 80 valper har blitt bortadoptert de siste tre månedene, men fortsatt er det mange igjen som trenger kos og omsorg, og jeg melder meg gjerne frivillig.