Ei solskinnshistorie fra Hans, Laurens og resten av familien

For ei tid tilbake fikk Atlantis tilsendt ei lita solskinnshistorie fra en av våre verter om hvordan det gikk til at de fikk et nytt familiemedlem.

Hans Mørstad skrev til oss:

”Vi driver en gård i Lødingen Vestbygd, i Lødingen kommune i Nordland fylke på grensa til Troms. Her driver vi geitemelkproduksjon med 230 melkegeiter + 80 killinger og ponnistutteri med 25 ponnier. Vi var en familie på 4 da historia startet, og nå er vi seks.

Enda en arbeidende gjest

Gjennom flere år hadde vi hatt gjester gjennom Atlantis. 9. mars 2009 står jeg på Evenes flyplass og venter på nok en arbeidende gjest som skal være hos oss i 6 mnd. Denne gangen fra Nederland, et land vi for øvrig har hatt flere ungdommer fra før.

Kanskje er jeg litt ekstra spent denne gangen, da hele familien er i sorg etter å ha mistet et kjært familiemedlem kun noen dager i forveien. Vi har diskutert opp og ned om det er rett å ta imot gjester i denne situasjonen. Skulle vi avblåse? Hva ville det bety for unggutten Laurens fra Breda på 19 år som hadde lagt opp sine planer for det neste halve året? Svaret ga seg til slutt selv, vi var bare nødt til å stå ved det vi hadde planlagt. Og gjett om vi er glade for det i dag!

Noe helt spesielt

Laurens gled raskt inn som en del av familien, og taklet det meste på strak arm. Raskt følte vi at dette var noe helt spesielt. Jeg fikk stadig spørsmål om jeg hadde en sønn fra før. Alle mente vi var så like. Jobben gikk som en lek. Maken til arbeidskar hadde vi aldri hatt eller forventet. Alltid når jeg gikk ut døra kom spørsmålet ”Kan jeg være med?”. Han viste en genuin interesse for absolutt alt, og det var en sann glede å tilbringe tid sammen med ham.

Våren og sommeren gikk. September og dagen for avreise nærmet seg raskt, til alles sorg. Stor var derfor gleden da Laurens en dag i starten på september kom og lurte på om vi trodde det var mulig å få være til jul. Selvfølgelig var det det, og ingen kunne vært gladere for dette enn vi. Lille Marthe som den gangen var 6 år, var så glad at hun gråt, og vi felte nok noen gledestårer vi andre også.

Denne høsten i 2009 bygget vi nytt fjøs, men det ble da tid til litt moro også. Laurens sin 20-årsdag ble feiret av bare far og sønn som hadde gått seg vill i marka, og måtte vente på morgenlyset for å finne hjem. Gjestene satt hjemme og koste seg med pizza og det som hører med. Ikke spesielt moro der og da, men nok en historie vi begge husker.

Ved juletider kom spørsmålet om han kunne være til mars. Da hadde han vært et helt år. Det ble bestemt at 25. mars 2010 skulle han reise hjem for godt. Etter å ha feiret julen hjemme i Breda, gikk vinteren fremover. 25. mars nærmet seg altfor raskt. Dette var forferdelig vemodig for alle parter, men vi hadde full forståelse for at sånn måtte det være. Vår ”sønn” måtte jo forlate redet.

Hjemlengsel

Vi holdt kontakten etter at han var tilbake i Nederland, og en dag ca 2 mnd seinere ringte telefonen: ”Jeg har så hjemlengsel!” Hva sier en da? Akkurat det samme som du sier til alle unga dine: ”Da må du jo komme hjem da, gutten min. Har du penger til billett?”

For å gjøre en lang historie litt kortere, så kom Laurens hjem igjen, etablerte seg i egen leilighet, og fikk seg annen jobb. Alle i familien er glade i Laurens. For mine foreldre er han bonusbarnebarn, og vår eldste datter kaller ham bare lillebror. I september 2011 adopterte vi vår yngste datter fra Kina, og hvem kunne vært mer selvskrevet som fadder enn nettopp Laurens?

Men det viktigste for hans egen del i dag, er jo at han har skaffet seg sitt eget liv med venner, hus og hjem i Vestbygda. Som han selv sier ”Jeg har hjemlengsel når jeg er i Nederland, men ikke når jeg er her”. Samtidig er det viktig for oss å vite at Laurens har sin fantastiske familie i Nederland som støtter han på alle de måter de kan. Det er ikke slik at vi fyller en spesiell rolle. Her er det bare snakk om bonuser.

At Laurens også setter pris på oss, plassen og bygda er vi heller ikke i tvil om. Et bevis på dette må være hva han gjorde sommeren 2013 for å overraske far sjøl i huset på 50-årsdagen. Da hadde han ordnet det slik at han kjørte fra Nord-Norge og helt til Fyresdal i Telemark for å få tak i en helt spesiell kukalv i bursdagspresang. En reise på hele 3800 km. Det er ikke mange andre som hadde gjort noe sånt for å glede andre. Han er en flott gutt!

Jobb i Norge

I dag har han registrert eget firma som selger avløsertjenester, og som bl.a tar på seg store oppgaver for TINE, og han drifter en lokasjon for oppdrett av drektige geitkje for videresalg. I tillegg er det verdt å nevne at han har blitt valgt inn i det lokale bondelagsstyret. Antagelig skal han også kjøpe gård i nabolaget for oppstart av kjøttfe og videreforedling av kjøtt. Samtidig har vi tilbudt han å overta deler av vår drift om han ønsker dette, for da hadde i hvert fall gården blitt i familien. Samarbeidet kommer vi uansett til å fortsette på mange områder. Hvor det menneskelige plan helt klart er det viktigste.

Bonus

Dette var bare for å fortelle litt om hva som faktisk kan komme ut av dette å ta imot ungdom fra utlandet, og hva slags berikelse dette kan føre til for alle parter. Gjennom dette fikk vi kontakter på en annen måte i Nederland, og vi har flere ganger reist på besøk dit sammen med Laurens og tilbrakt tid sammen med hans familie der. Laurens og jeg har også vært på utallige forretningsreiser sammen i inn- og utland.

Laurens fikk en bonusfamilie i Norge, og hva fikk vi? Jo, vi fikk den største gaven noe menneske kan få, vi fikk en bonussønn som vi nok er akkurat like glad i som vi er i våre tre flotte døtre som alle har fått en bror.”