Dagliglivet som frivillig på Filippinene

Som frivillig på Filippinene bor man hos en vertsfamilie i Bliss, en forstad rett utenfor Tacloban. Man kan blant annet arbeide med ernæringsprosjekt eller med å bygge opp hus etter tyfonen i 2013.

Prosjektbesøk på FilippineneBliss er et tradisjonelt nabolag, og husene ligger tett i tett ut mot de smale gatene. Ester fra vår lokale partnerorganisasjon følger meg til min vertsfamilie tidlig en morgen. Jeg er glad jeg har med en guide, for nabolaget er en labyrint av små gater. Etter et par svinger har jeg fullstendig mistet retningssansen. Vi går forbi familier i full gang med frokost, klesvask og barnevask, og alle hilser overstrømmende på oss.

Ester stopper foran en fargerik port og presenterer meg for nanay – min mor i Bliss. Nanay har tatt imot frivillige arbeidere i flere år, og forklarer meg hvordan det fungerer.”Her er den frivillige en del av familien, vi spiser og snakker sammen og blir godt kjent. Jeg er din nanay (mor) mens du er her.” 17 familier i Bliss tar i mot frivillige fra både Atlantis og andre organisasjoner. ”Vi er så glade for at de frivillige vil komme og bo med oss. Jeg kan se at arbeidet deres hjelper, for nå er det færre gatebarn og barn som sliter i området” sier nanay.

Nanay forteller at hun hadde en frivillig arbeider, Lucy, boende hos seg under tyfonen. ”Under Yolanda var stuen som et svømmebasseng,” sier hun, ”jeg har endelig fått reparert huset, men etter den svømmeturen har vi ikke kjøleskap eller ovn lengre, vannet ødela alt det elektriske”. Dette har ikke hindret henne i å forberede en enorm frokost til oss, og jeg forstår at jeg ikke kommer til å gå  ned i vekt så lenge jeg bor hos nanay.

Dagliglivet som frivillig på FilippineneLucy trives så godt hos nanay at hun snart har vært der i ti måneder. Alle de frivillige i Bliss fikk hjelp av sine vertsfamilier under Yolanda, og ble evakuert så raskt som mulig. ”For meg ble det helt feil å være borte når jeg visste hvordan situasjonen var her, så jeg kom tilbake til Bliss i januar” forteller hun. Lucy har ansvar for et av ernæringsprosjektene i Tacloban, og etter frokost setter vi kursen mot markedet for å handle inn mat. Ernæringsprosjektene tilbyr barn i fattige nabolag et sunt måltid om dagen, og det er frivillige som er ansvarlige for å planlegge, kjøpe inn og tilberede maten, i tillegg til å gjennomføre opplæringog måle barnas vekst.

I dag er det kyllingcurry med grønnsaker og fersk kokosmelk på menyen, og etter en tur på markedet går vi gjennom de smale gatene til Mahayahay. Barna hilser ivrige på Lucy når hun kommer, hun har arbeidet her i fire måneder og er et kjent syn i nabolaget. Innen vi kommer frem til kjøkkenet har vi en hale av barn på slep. Etter kort tid kommer også noen av mødrene til barna i prosjektet for å hjelpe til med matlagningen. Ernæringsprosjektene drives og finansieres i sin helhet av frivillige, både internasjonale og lokale.

Dagliglivet som frivillig på FilippineneMødrene er ikke spesielt imponert over min metode for å rense gresskar, og tar raskt over oppgaven. Mens knivene går i hurtig tempo forteller de at 54 barn i alderen tre til fem år får lunsj her hver ukedag. Jeg er glad for hjelpen, for nå har en kø av spiseklare barn har samlet seg. Alle barna får utdelt vitaminer og en porsjon curry og ris. ”Man har ikke spist hvis ikke man har spist ris!” slår mødrene fast.

De frivillige i Bliss arbeider på ulike prosjekter etter evne og lokale behov. Siden nesten to millioner mennesker ble hjemløse etter Yolanda er det nå stort behov for frivillige som kan bidra innenfor bygging og rekonstruksjon. ”I Tacloban er det ikke en håndverker å få tak i lengre” sukker nanay over middagen. Mange av de frivillige i Bliss hjelper til på ulike byggeplasser når de har anledning, og jeg avtaler å slå følge med noen av dem neste morgen.

Juni markerer begynnelsen på regntiden i Filippinene, og i løpet av natten kom det noen skikkelige skurer. Det er derfor deilig og mildt når vi tidlig neste morgen reiser ut til byggeplassen. Vi blir tatt imot av Jay, den eldste sønnen i familien på fem. Han er veldig glad for å få hjelp til det tunge arbeidet, i dag skal vi nemlig flytte grus som skal blandes med betong i grunnmuren.

Filippinene prosjektbesøkVår lokale partner har lykkes i å finne finansiering for å bygge et hus i måneden til en trengende familie i Tacloban, og i dag arbeider vi på huset som skal stå ferdig i juni. Familiens hus ble fullstendig utslettet under Yolanda, og Jay forklarer at de nå bor midlertidig i det huset til en tante. ”Men i natt flyttet vi ut i telt, det regnet rett inn.” Det begynner å haste med å få klart et tørt hus til familien før regnsesongen setter inn for fullt.

Det er utfordrende med hardt fysisk arbeid i varmen, men Jay er en morsom og svært nysgjerrig samtalepartner som får tiden til å fly. ”Det er så spennende at dere har kommet så langt for å hjelpe oss! Hva er myndighetsalderen i ditt land? Jobber mange kvinner med å bygge hus der?”Det er ikke til å unngå at vi tiltrekker oss en del oppmerksomhet fra nabolaget, og Jay forklarer at dette antagelig er første gang mange ser kvinner jobbe med husbygging. Faren hans humrer i alle fall vantro hver gang jeg kommer, svett og møkkete, med et nytt trillebårlass.

Jay og familien insisterer på å dele lunsjen sin med oss, og vi løper over til naboen for å kjøpe brus til maten. Selv om familien har lite, kan man ikke avslå når filippinere inviterer på mat. Det er ikke bare uhøflig, men faktisk rent ut umulig. For å spare deg for den sosiale tabben det er å avslå en invitasjon, velger de rett og slett bare å overhøre eventuelle protester.

Kvelden kommer raskt i Tacloban, og det blir på tide å reise tilbake til Bliss. De er ennå ikke gatelys i nabolaget, men husene har igjen elektrisitet. Dette er til stor glede for nanay og de to døtrene hennes, ”endelig er det tid for Videoke!” Videoke er karaoke til hjemmebruk, og veldig populært blant sang- og danseglade filippinere. Nanay stemmer i med en svulstig kjærlighetsballade med døtrene som backup dansere. «Syng Heidi syng!»