Ann-Lovise og Marte arbeidet på barnehjem i Tacloban

Ann-Lovise og Marte arbeidet på barnehjem i Tacloban

Les om opplevelsene til Ann-Lovise og Marte som jobbet på barnehjem i Tacloban.

«Det var veldig kjekt der, unger over alt! Tegning var det aller kjekkeste, alle kunne sitte i ro i timesvis og kose seg med tegning. Det er noe dei ikkje gjer mykje, ingen har tid til å sitte med dei. Vi syns og det var veldig godt å sitte ned og slappe av litt, vi er ikkje vandt til å springe rundt i den varmen. Vi har lekt masse sov makaroni, rødt lys, ulven og geitekillingene (alt for varmt) og mange andre. Vi var og et veldig populært klatrestativ, det hang alltid minst ein unge på oss.

Vi prøvde oss og på build a home prosjektet, der et fadderbarn får et heilt nytt hus. I området vi var med og hjalp til, flommer elvene over veldig ofte, så husene må bygges høyt over bakken. Vi stod til lårene i gjørme og gravde hull til doen, laget gulv og litt vegger. Snekkerne var veldig imponert når to kvite jenter kunne jobbe sånn.

Filippinere generelt er kjempekoselige og vi blei veldig godt tatt imot av alle. I Tacloban finnes det nesten ikkje andre kvite enn dei frivillige, og vi var derfor veldig spennende for dei lokale. Alle sa hei, og ropte etter oss. Vi såg folk peike på oss og fnise, og alle snudde seg etter oss. Det var greit i begynnelsen, men til slutt blei det litt mykje. Filippinere viser og veldig stor respekt for dei som er eldre enn seg, alle mødre blir kalla nanay, pappa – tatay, storebror – kuya, storesøster – ate. Vi blei kalla ate av alle ungene, ate Marte og ate Ann-Lovise (Ate Lovise), veldig koselig. Ungene blisset (tok hånden vår opp til pannen sin) oss kvar gang vi kom, og et tegn på respekt.»