Victoria jobbet på krisesenter på Filippinene

Victoria jobbet på krisesenter på Filippinene

Victoria forteller om sine erfaringer og oppleveser fra da hun arbeid på et senter for jenter og kvinner på Filippinene

Det var i sommer jeg bestemte meg for at jeg ville prøve meg som frivillig arbeider. Nå sitter jeg her, 5 uker ut i mitt opphold på Filippinene, og selv om det har vært tøft, angrer jeg ikke.

Den 12. oktober gikk jeg ut av flyplassen i Tacloban,og det første jeg ser er en fargerik jeepney. Denne fraktet meg til det som skulle bli mitt nye hjem de neste to månedene. Jeg går gjennom mange trange smug før jeg treffer nanay (mamma) og resten av familien. Middagen står allerede klar på bordet. Selvfølgelig ris, noe jeg får servert resten av oppholdet mitt. Siden ris er så billig her nede, spiser de det til så å si hvert eneste måltid.

Jeg fikk så innlosjert meg på rommet mitt. Med myggnetting og vifte var jeg godt rustet for det tropiske klimaet. Familien jeg bor hos, har et veldig lite hus, og ettersom det er vanlig her at barna ikke flytter ut før de er gift, så bor fortsatt tre av de fire ungene til nanay hjemme – selv om de er mellom 25 og 30 år. Nanay og tatay (pappa) har derfor ikke noe eget rom, og sover på sofaen.

Store kontraster
Den første helgen i Tacloban gikk med til ekskursjon og orientering om prosjektet/stedet jeg skulle jobbe på. På ekskursjonen fikk vi se en skole som frivillig har donert penger til, og vi fikk se hvordan små hjemløse barn skaffer seg penger; finner plastikk på søppeldynga for så å selge det. Senere dro vi til en veldig fin strand for å slappe av. Kontrastene er store når du reiser rundt i Tacloban. Det er mye preget av fattigdom, men det finnes steder hvor det er bedre forhold.

Akkurat nå er det regntid her nede, så det øser ned nesten hver eneste dag. Hvis ikke det regner, så er det overskyet. For ca. 3 uker siden var det en storm her nede. Det kom en tyfon som rev ned en del trær og som gjorde at vi var uten strøm i flere dager. Gatene var oversvømt så det var umulig å gå ut. Etter stormen var det tilbake til normalen; haner som galer, hunder som bjeffer og unger som skriker klokken 6 om morgenen. Men, man blir fort vant til det. Selv om det regner mye her, er det veldig varmt. Rundt 30-35 grader. Etter en lang dag kan det derfor være deilig med en dusj – bøttedusj. Det er iskaldt.

Mitt prosjekt
Min jobb/mitt prosjekt her nede er på et senter for jenter og kvinner som har blitt utsatt for mishandling, voldtekt og menneskehandel. Det er 17 jenter og kvinner i alderen 17-50 år som bor på senteret. I tillegg bor barna til noen av dem der også. De sover på rom med 6-10 senger. Fra mandag til fredag fra kl. 8-12 er jeg der for å ha noen aktiviteter med dem. Vi gjør alt i fra leker og spill til matlaging og håndverk.  I utgangspunktet skal jeg ha 1,5 time hver dag med aktivitet, men det er ikke alltid like lett å organisere noe. Ikke alle forstår engelsk. Noen er veldig sjenerte, og en jente kan verken snakke eller høre, så det har sine utfordringer og kan fort bli kaos.

Når jeg er på senteret må jeg bruke t-skjorte som dekker til skuldrene og en shorts som rekker ned til knærne. Jentene og kvinnene bor på dette senteret mens de som jobber der prøver å løse saken deres på en ordentlig måte. De har blant annet psykolog og sykepleier der. Noen av jentene har vært der i flere år, mens andre nettopp har kommet. Det eneste de egentlig gjør er å lage mat og se på tv, bortsett fra når jeg er der, ettersom de ikke har lov til å gå ut på egenhånd.

Pizza-kos
Mange av dem er fortsatt veldig uvitende om ting. Noen hadde ikke engang smakt pizza! Derfor ble en hel dag satt av til å lage dette. Det viste seg å skulle bli litt vanskeligere enn jeg trodde. Det var en del utstyr som de ikke hadde. Blant annet manglet kjevle, bakepapir og en ordentlig stekeovn. Men, vi måtte bare bruke fantasien og resultatet ble bra til slutt. Det er ikke bare jeg som lærer dem ting. I løpet av oppholdet mitt her, har de lært meg den lokale dialekten «waray-waray».  Jentene er utrolig glade når jeg kommer. Ettersom jeg har blitt veldig godt kjent med noen av jentene, blir det veldig trist og plutselig skulle dra fra dem, men på en annen side veldig deilig å komme hjem.

Det har ikke bare ”gått på skinner” her nede. Jeg har vært syk, og har gått på en del medisiner. Ikke bare har det vært slitsomt, men det har vært ganske tøft å leve såpass enkelt som jeg har gjort. Det er første gangen jeg jobber som frivillig, og jeg ante ikke hva jeg gikk til. Hadde jo en liten anelse, men hjemme i trygge omgivelser er det umulig å forestille seg hvordan det egentlig er. Ting man ikke tenker over hjemme, som i seg selv er ganske enkelt, er så vanskelig å gjøre her. Klærne vaskes for hånd, komfyrene er vanskelige og gamle, ikke mulig å trekke ned på do og selvfølgelig det å måtte dusje i en bøttedusj. Helt annerledes enn hvordan man lever hjemme.

Givende
Derfor var det en stor utfordring og plutselig skulle bo her i to måneder. Det har selvfølgelig gått fint, og jeg er veldig fornøyd med oppholdet mitt. Selv om min jobb som frivillig her nede ikke har så mye å si i det ”store spekteret”, så har det vært utrolig givende for min del. Å jobbe som frivillig på Filippinene vil være noe jeg aldri kommer til å glemme.

Varm og vennlig hilsen
Victoria M. Lieberg